Innenfor i Europas fred

Vi markerer i disse dager 70 år siden 8. mai 1945. Det er god grunn til å reflektere litt ekstra over hvor unike de er, de årene med fred som vi har hatt i det aller meste av Europa siden andre verdenskrig tok slutt.

Svaret er EU
70 år er samtidig ikke så lenge som vi liker å tro. For den eldste av denne tekstens forfattere har krig og konflikt i Europa medført at hun tilbrakte flere år som flyktning i vårt naboland Sverige.

Men mens den ene av oss som har vært flyktning i Europa, har den yngste av oss sitt daglige virke som statsråd for Norges samarbeid med et samlet Europa, og vi jobber begge for samme regjering.

Hvordan har det gått til? Svaret ligger i det som begynte som Kull- og stålunionen og som vi i dag kjenner som EU. Det er skapt en stabilitet i hjertet av Europa, mellom de to tidligere evige motpolene Frankrike og Tyskland.

EU er et prosjekt, som langt på vei har lyktes med å realisere det det ble dannet for: aldri mer krig!

Europa klarte det
«Aldri mer» sa man allerede i november 1918, men så gikk det bare 21 år, så skjedde det forferdelige igjen. To verdenskriger som startet i Europa og som nærmest rev kontinentet i filler. «Hver time av vårt liv har vært verdenshistorie. Derfor vet selv den ringeste av oss i dag tusen ganger mer om virkeligheten enn de viseste av våre fedre. Men vi har ikke fått noe gratis, vi har betalt den hele og fulle pris», skrev østerrikeren Stefan Zweig mens verdenskrigen raste i Europa for andre gang.

Kunnskapen europeerne betalte så mye for, bidrar også til å forklare hvorfor de valgte det overnasjonale til fordel for det nasjonale. Tanken var at frihandel, dialog og solidaritet skulle medføre en gjensidig avhengighet og bedre forståelse for alle folkeslag i et forenet Europa.

Og Europa klarte det. Fredstankene fordrev gradvis krigens vonde følelser. Det som startet med en vilje til å forvalte kull og stål i fellesskap er i dag blitt EU: en organisasjon med en ledende global rolle på områder som rettssikkerhet, fredsbygging, utviklingshjelp, miljøvern og klimapolitikk. Med 28 medlemsland er de en inspirator for andre land og sammenslutninger.

Fredsprosjektets fire faser
EU som fredsprosjekt kan overordnet sies å ha gått igjennom fire faser. Første fase var gjenforeningen etter krigen. Den andre fasen kom på 1970-tallet da Portugal, Spania og Hellas gikk fra militærdiktaturer til demokratier.

Den tredje fasen var gjenforeningen av Europa etter den kalde krigen og kommunismens fall. EU fungerte da sterkt stabiliserende og demokratiserende på de nye statene i øst og i Baltikum. Den fjerde fasen inkluderte de krigsherjede landene på Balkan. I dag er nettopp sikkerhet den viktigste «driveren» for at landene søker seg inn i EU-felleskapet.

I fjor markerte vi at det var 25 år siden Berlin-murens fall. Fri bevegelse for europeere er det murens fall handlet om. Og siden muren falt, har mye endret seg. Medlemskap i EU har bidratt til en kraftig styrking av rettssikkerheten for enkeltmennesker, større åpenhet og mer demokrati i de øst-europeiske landene spesielt. Det har vært en reise fra diktatur til demokrati som neppe hadde vært like lett uten EUs strenge krav og kyndige veiledning.

Etterdønningene etter den arabiske våren viser hvor vanskelig det kan være når det ikke står noen klare til å bistå i demokratiets første dager. EU frarøver ikke folks rett til å velge sin egen kurs, vi skal heller ha respekt for at landene i øst søkte det europeiske fellesskapet for å sikre varig fred, politisk og økonomisk stabilitet og å sikre skjøre demokratier.

EUs sikkerhetsdimensjon
Vi skal imidlertid ikke lene oss tilbake og si at nå går alt av seg selv. Margaret MacMillan skriver i sin bok «The War That Ended Peace» hvordan svært mange europeere rundt 1900 antok at man var for gjensidig avhengig i Europa og at økonomien var for sammenvevd til at det skulle bli aktuelt med krig. Dette er ikke ulikt oppfattelsen Vesten selv hadde rundt det neste årtusenskiftet. Det liberale demokratiet hadde seiret og vi hadde kommet til historiens sluttpunkt. Nå, 15 år senere, vet vi at våre frie idealer aldri kan tas for gitt og at vi alltid må føre et kraftig forsvar for demokrati og menneskerettigheter

Historien gir oss håp. En stadig større del av Europa har innsett at samhandling er noe som gagner alle. EU blir dessuten stadig viktigere for oss i et utenriks- og sikkerhetspolitisk perspektiv. 

Bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk er og vil forbli NATO. Men vi ser også at EU står helt sentralt i det internasjonale samfunnets respons til Russlands framferd i Ukraina. For et drøyt år siden var det mange som sa at EU-landene hadde så sterke og ulike interesser, ikke minst når det gjaldt energi-forsyning, at de aldri ville klare å samle seg om klare reaksjoner.

Det har EU motbevist. Vi har aldri hatt en internasjonal situasjon hvor EU har spilt en lederrolle på en tilsvarende måte som vi ser i dag. Og det behøves, når sikkerhetspolitikken igjen er tilbake i hjertet av Europa.

Vi er ingen øy i Europa
Fordi vi som nasjon så sterkt berøres av hva som skjer i Europa, må vi ikke bare ha en Europa-politikk. Vi må ha en politikk for Europa hvor vi gir klart uttrykk for hvor vi mener kontinentet skal bevege seg og også si klart ifra om vi ser en uheldig politisk utvikling i enkeltland eller EU som helhet.

Det er vår mening at vi alltid bør søke å bidra mest mulig innen de rammer Norge har gitt seg selv. Vi er ikke en øy i Europa, verken i bokstavelig eller overført betydning. Det gjelder i sikkerhetspolitikken, som det gjør i økonomisk politikk, flyktningpolitikken og energi- og miljøpolitikken.

Derfor er vi stolte deltakere i EU-prosjekter som The Frontrunners Initiative og Green Growth Group, som henholdsvis skal bidra til økt økonomisk integrasjon og en mer ambisiøs klimapolitikk.

Norge skal ikke være en gratispassasjer i Europa, vi skal være med å bygge videre på det samarbeidet som har gitt oss disse unike 70 årene. For vi er kanskje utenfor EU, men vi er samtidig innenfor i freden.

Denne kronikken ble skrevet av Vidar Helgesen, statsråd for EØS-saker og forholdet til EU og Astrid Nøklebye Heiberg, statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet (H) og var på trykk i VG 7. mai.