Jeg vil at mormor skal smile igjen
I en omsorgsbolig på Stovner møter jeg en kvinne i slutten av åttiårene. La oss kalle henne Berit. Berit har innredet leiligheten sin i favorittfargen rosa. Det er gulldetaljer på lamper, gardinstenger og rammer. Rammer med bilder som vitner om et langt og lykkelig liv.
Men dagene er lange. Jeg spør Berit hvordan hun trives i leiligheten på Stovner. Hun sier hun har det så godt som hun kan ha det. Hun har familie, en datter og barnebarn. De stiller opp men de har også sine egne liv. De har krevende jobber – også deres dager er lange, men på et helt annet vis. Så hva er det Berit trekker frem når jeg spør om hennes dag? Det er menneskene som jobber i omsorgsboligen. Det er humøret deres, omsorgen, den gode stemningen. Samtalene de tar seg tid til og som gjør hele forskjellen på en dag som kan synes ensom.
Det er lett å la tankene fare til egen familie, vonde tanker om at de skal føle seg alene. Jeg begynner å tenke på mine egne barn og hvordan jeg – akkurat slik som Berit, vil at mine barn skal leve sine liv uten å måtte bekymre seg for meg. Da går også mine tanker og takknemlighet til de menneskene som gir våre gamle hjelp, omsorg og støtte, som er der for dem når tilværelsen føles tung og vanskelig. Men slike tanker står ikke i fokus når vi skal snakke sammen på kryss og tvers av den politiske skalaen.
I stedet ser det ut til at politisk symbolikk blir viktigere for noen, det går foran menneskene og hvilke behov de har. Vi har forskjellige løsninger på en av samfunnets viktigste oppgaver. Men det bør aldri være akseptabelt å tilsidesette menneskelige hensyn til fordel for en politisk ideologi som er mer opptatt av hvem som leverer tjenestene enn gode og trygge tjenester for dem som trenger det. Berit er heldig. Hun har familie som hjelper og som ser til at hun får det hun trenger. Den eldre kvinnen på naborommet er ikke så heldig. Hun er ensom og alene i verden uten familie som kan stå opp for henne. Noen kvelder gråter hun seg i søvn. Heldigvis har hun de fantastiske ansatte på omsorgsboligen. Men de kan ikke gjøre jobben alene. Som politikere må vi prioritere det viktigste først. Trygg og verdig eldreomsorg for alle i byen vår.
