Klare mål for den enkelte Oslo-elev
Opponenter til Osloskolen har den siste tiden, blant annet i VG, sådd tvil om Osloskolens arbeidsform. Det er det ingen grunn til.
I Osloskolen kan vi dokumentere elevenes progresjon, og vi ser at vi sakte men sikkert går i riktig retning, både faglig og sosialt. Og det er full åpenhet om hva vi gjør. I Oslo skal vi gjøre det vi vet, og som er dokumentert at virker for elevenes læring.
Vi må sjekke underveis
Skolen er et samfunn i miniatyr og gjenspeiler nærmiljøet den er en del av. For å forstå hvorfor vi jobber som vi gjør, er det viktig å forstå hvem vi – Osloskolen – er. Osloskolen består av 175 skoler. Vi har 14 000 ansatte og huser 84 000 elever, med røtter fra hele landet og praktisk talt hele verden. Hos oss møtes barn fra 150 nasjonaliteter med de muligheter og utfordringer det gir oss.
Hver fjerde førsteklassing møter opp første skoledag uten å kunne godt nok norsk til å følge ordinær undervisning. Halvparten av dem bærer utfordringene med seg gjennom skoleløpet. Noen har bodd her i generasjoner, noen akkurat ankommet, men vi skal ha like høye ambisjoner på vegne av dem alle; alle skal sikres de samme fremtidsmuligheter uavhengig av bakgrunn og ballast. Det krever mye av oss som skoleeier og av våre ansatte, og det kreves mye av elevene selv og oss som foreldre. Våre lærere og rektorer gjør en fantastisk innsats for våre elever, og innsatsen gir resultater.
For å vite om vi er på rett vei og at elevene lærer det de skal, må vi sjekke underveis, og tidlig nok til at de fanges opp i tide.
I Osloskolen har vi 26 sentrale prøver og kartlegginger i løpet av det 13-årige skoleløpet. 19 av dem er statlige. I tillegg kommer lekseprøver, gloseprøver og prøvene skolene og lærerne selv avgjør mengdene av. Her har skolene betydelig frihet som de fortsatt skal ha.
I fjor fanget vi opp 835 tredjeklassinger som lå langt etter i matematikk. Disse får nå ekstra hjelp slik at de kan ta vanlig matteundervisning med sine medelever. Konsekvensene av ikke å oppdage dette, kunne ha vært fatalt for de elevene det gjelder. Bare ved dette grepet øker sannsynligheten for at flere fullfører og består skoleløpet. Prøver er ikke et mål, men et hjelpemiddel for å sikre elevenes faglige utvikling og deres grunnleggende rett til utdanning.
Sosial utjevning
Flere forskere (som professor Hans Bonesrønning, Jon Marius Vaag Iversen, professor Thomas Nordahl) viser til at Osloskolen, i større grad enn andre skoler, ser ut til å kompensere for forskjeller i elevens bakgrunn. Andre forskere (som professor Torberg Falch og professor Bjarne Strøm) har undersøkt gjennomsnittlig skolekvalitet og skolenes bidrag til elevens læring på fylkesnivå. Spredningen mellom skolene er stor i alle fylker, også i Oslo, men i Oslo er det nesten ikke svake skoler, men heller mange sterke. At forskjellene reduseres er viktig av hensyn til elevenes rett til lik utdanning. I Oslo skal alle elever være trygge på at skolen de går på er god.
Mine tre overordnede mål for Osloskolen er at grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving og regning forbedres, at flere fullfører og består, og at elevens sosiale miljø er fritt for mobbing og rasisme. Et trygt og godt miljø er viktig for elevens læringsmiljø, og det er vi voksne – lærere, rektorer og foreldre – som har hovedansvaret for å sikre dette. Alt vi gjør i Osloskolen skal bidra til at vi når disse målene. Det betyr ikke at det samme skal skje i alle klasserom, men at skolene og lærerne i fellesskap har et ansvar når metoder skal velges.
Til alle tider over hele landet, har tusenvis av barn gått gjennom skoleløpet uten å ha tilegnet seg grunnleggende ferdigheter nok. Urovekkende mange har knapt nok lært å lese etter år på skolebenken, mange falt av «mattelasset» på barnetrinnet, dyslektikere er ikke oppdaget før de er tenåringer, barn har stått alene i en krok over år og pådratt seg varige mentale og sosiale arr.
Hvordan er det mulig at elever som nærmer seg ungdomstrinnet ikke er fanget opp når bokstavene skrives baklengs og «danser rundt» på arket? Hvor er kritikernes harme på vegne av disse barna, og hvorfor stilles ikke disse skoleeierne til veggs? Det er et paradoks at det er de skolene som velger å jobbe systematisk og grundig, som kan dokumentere sitt arbeid og elevens faglige og sosiale progresjon, som sitter med bevisbyrden, mens skoler som styres nærmest «uten mål og mening», slipper unna.
Vi i Høyre vil fortsette
Det pågår for tiden en debatt om hvilken retning skolen skal gå. Litt enkelt handler debatten om vi, i ett av verdens mest fellesskapsorienterte land, skal tilbake til tiden med mer eller mindre «privatpraktiserende» lærere som jobber alene med sine klasser, eller om skal vi fortsette veien med å dokumentere elevenes læring, og utvikle gode, sterke profesjonsfellesskap der vi i fellesskap tar ansvar for elevene.
Med unntak av noen generelle floskler om «testregime» (hva nå enn det måtte bety), er det få i det politiske miljøet som sier stort. Fra Arbeiderpartiet er det taust.
Til høsten skal vi velge politikere som får ansvar for blant annet skolene. Mitt spørsmål er hvilken retning de ønsker å ta skolen. Jeg kan love på vegne av Høyre at vi vil fortsette den veien vi har staket ut med systematisk dokumentasjon av elevens læring, tiltak tidlig for de som trenger det og høye ambisjoner på vegne av alle elevene uavhengig av bakgrunn og hvor i byen de bor.
