Ny kurs i feil retning

Høyre vil være et konstruktivt opposisjonsparti til det nye byrådet. Det innebærer at vi vil bidra til løsninger der det er grunnlag for bred enighet fordi jeg mener Oslo i noen overordnede saker er best tjent med bred enighet som er robust mot skiftende flertall og byrådsskifter.

Det finnes allerede flere gode eksempler på at Høyre og Arbeiderpartiet som byens to største partier har funnet sammen i saker som er viktige for byen.

Høyre vil strekke seg langt for å få det til også i fremtiden, selv om det nå er vår tur til å sitte i opposisjon.

Hva når enigheten snur?
Det er en rekke punkter i byrådserklæringen Høyre vil være enig i, enten fordi de er en videreføring av det forrige byrådets politikk, eller fordi det rett og slett er gode initiativ. Arbeidet med å motvirke arbeidskriminalitet, satsing på velferdsteknologi og digitalisering er eksempler på arbeid som videreføres av det nye byrådet. Det vil vi selvsagt slutte opp om.

Det er dessverre svært mye i denne byrådserklæringen som vi ikke kan være med på, rett og slett fordi politikken tar byen i feil retning. Det gjelder også på områder der det tidligere har vært brede flertall. Et viktig eksempel på en slik tidligere enighet som Arbeiderpartiet i sin iver etter å sikre seg et byrådsflertall nå har forlatt, er samferdselspolitikken.

Til nå har den brede enigheten om Oslopakke 2 og 3 sikret at Oslo og Akershus har fått til investeringer i kollektivtrafikk og nærmiljøtiltak som har hatt stor betydningen for utviklingen av en moderne og mer miljøvennlig hovedstad.

Nærmiljøprosjekter i fare
Når Miljø- og samferdselsbyråden nå uttaler om E18 prosjektet at «det ikke skal legges en meter ekstra vei eller legges mer asfalt», skaper det stor usikkerhet om fremtiden til Oslopakke 3.

Med så bastante standpunkter til et prosjekt som har vært en sentral del av enigheten om Oslopakke 3 settes også nærmiljøprosjekter som Manglerud-tunnelen, Røa-tunnelen og lokket over E6 ved Furuset i fare. Finansieringen av kollektivtrafikken, som er avhengig av betydelige tilskudd fra Oslopakke 3, blir usikker.

Effekten av byrådets nye politikk kan, hvis den ikke modereres, paradoksalt nok gjøre det vanskeligere å nå viktige miljø- og klimamål framover.

Tomme ord
Et annet påfallende trekk ved byrådserklæringen er at den setter en rekke ambisiøse mål som de færreste vil være uenige i.

Problemet er at målene ikke følges av tiltak som gjør det mulig å nå målene. Det blir bare tomme ord som etter hvert vil føre til at troverdigheten til målene som blir satt undergraves og at tilliten til politikken svekkes. Det bekymrer meg.

Da er det etter mitt syn bedre å sette realistiske mål som ledsages av tiltak som gjør det mulig å nå målene.

Kursendring i Osloskolen
Det som bekymrer meg aller mest med byrådserklæringen er den kursendringen som varsles når det gjelder Osloskolen og konsekvensene for barn og unges muligheter senere i livet. Den systematiske kartleggingen av elevenes ferdigheter som har gitt grunnlag for oppfølging og tilpasset undervisning, blir nå svekket.

Oslo-prøvene skal ikke lenger være obligatoriske. Dermed går vi glipp av viktig informasjon om hva elevene har lært, og det blir vanskeligere å sette inn ekstra innsats til skoler og elever som trenger det. Det svekker læringen.

Oslo skal nå heller ikke sammenligne oss med, og lære av andre storbyer. Dermed går vi glipp av viktig informasjon som kunne blitt brukt til å gjøre Oslo-skolen bedre.

Beste skolen i landet
Osloskolen er gjennom politiske valg og systematiske arbeid i Utdanningsetaten, og på den enkelte skole, blitt den beste skolen i landet. Særlig godt lykkes Osloskolen med å løfte de elevene som har det mest krevende utgangspunktet.

Forskjellen til forrige gang Arbeiderpartiet styrte byen er dramatisk. Nå frykter jeg at de gode resultatene står i fare og at grepene som er varslet i byrådserklæringen er begynnelsen på en gradvis demontering av Osloskolen.

I forrige valgkamp i 2011 varslet Ap at partiet ville skrote Osloskolen. Denne gangen er tilnærmingen litt mer forsiktig, men med SV, MDG og Rødt med på laget frykter jeg at resultatet kan bli det samme.

Utopi
Det bekymrer meg også at byrådet ikke vil innføre den systematiske kartleggingen av barnehagebarns språkferdigheter som tidligere er vedtatt.

Det er alvorlig når vi vet at en av fire barn som har gått i barnehage ikke har tilstrekkelige språkferdigheter til å følge undervisningen når de begynner på skolen og mange blir hengende etter i hele skoleløpet.

Jeg deler generalsekretæren i Dysleksi Norges bekymring når hun uttalte; «Det er ren utopi å tro at pedagogene vil fange opp alle de barna som trenger hjelp uten systemer som sikrer kartlegging. Her er det viktig å bruke standardiserte verktøy. Det er et farlig grep Ap nå har tatt».

Problemet med byrådets politikk på disse områdene er at den fratar barn og unge den ekstra oppfølgingen de kunne hatt hvis vi visste mer om språkferdighetene deres og de faglige ferdighetene i skolen.

Dermed svekkes mulighetene deres til å lykkes med skole og utdanning og til sist i arbeidslivet. Det er barna som får minst hjelp hjemme som har mest å tape. Det er det motsatte av muligheter for alle.

Skaper en delt by
Det var en tilsynelatende positiv nyhet for mange at byrådet vil innføre gratis halvdagsplass i AKS for å fremme deltakelse og inkludering. Den gode nyheten ble raskt dårlig da det ble klart at det bare er barna i 8 av 15 bydeler som skal omfattes av ordningen.

Når vi vet at Oslo er en sammensatt by med store forskjeller innad i hver enkelt bydel, er dette uklok politikk.

Jeg minner om at to delbydeler i Søndre Nordstrand har mindre barnefattigdom en syv av åtte delbydeler i Frogner. Fattige barnefamilier på Frogner og i Østensjø skal altså betale full pris for tilbudet, mens velstående familier i Alna og Grünerløkka får det gratis. Dette tror jeg kan virke segregerende.

Familier med lav inntekt vil søke seg til bydeler med gratis halvdagsplass, eller halv pris på heldagsplass, mens dette vil spille mindre for familier med høy inntekt. Det er rett og slett dårlig politikk å la bostedet og ikke behovet avgjøre hvilke tjenester du skal motta.

Venstresiden har lenge likt å snakke om den delte byen, nå skaper de den.

Private aktører er uønskede
Byrådserklæringen og samarbeidsavtalen med Rødt er også svært tydelige på at private aktører er uønskede i Oslo kommune.

-Ikke en eneste privat barnehage skal etableres.

-Samtlige private drevne sykehjem skal over tid fases ut.

Det vil gå ut over det gode og mangfoldige tjenestetilbudet som er utviklet i Oslo. Når vi vet at private tilbud ikke står tilbake for de kommunale, i mange tilfeller tvert imot, og det vil koste kommunen mer penger å drive sykehjemmene selv, er det klart at motstanden mot private er ideologisk motivert.

Venstresiden liker rett og slett ikke at det er mulig å tjene penger på å levere gode tjenester til innbyggerne.

Byrådet varsler også at de generelt vil redusere bruken av konkurranseutsetting og anbud. Dette er holdninger som jeg trodde Arbeiderpartiet forlot en gang på 80-tallet, i hvert fall nasjonalt.

Oslo fortjener bedre
Byrådet har rett i at byrådserklæringen representerer en helt ny kurs.

I sum forteller den at Oslo nå har fått det mest venstreorienterte byrådet noensinne.

Et byråd som baserer seg på et forpliktende samarbeid med ytterste venstre i norsk politikk.

Byen fortjener bedre.