Om noe, så klager Oslo-folk for lite
Å påpeke at regjeringens politikk er byfiendtlig er ikke klaging. Det er fakta.
Det er kanskje ikke så overraskende at et sentralstyremedlem i Senterpartiets ungdomsorganisasjon roper hurra for at regjeringen flår Oslo, slik Dordi Lerum i Senterungdommen skriver at hun gjorde da meldingen om at regjeringens nye inntektssystem for kommunene kan tappe Oslo for nær en halv milliard i året.
I den faktaresistente debatten om hvor verdiskapingen skjer her i landet, hevder da også Lerum nok en gang at det er i distrikts-Norge verdiene blir til. Derfor er det naturlig å ta fra Oslo våre skatteinntekter for å fordele til andre kommuner.
Det i seg selv henger jo ikke på greip, men hun skal ha for å være ærlig på hva Oslofolks skatteinntekter skal gå til å finansiere: gjenåpning av politikontorer (som politiet selv sier de ikke vil ha), gjenopprettelsen av flere tingretter (som tingretten sier sprer ressursene og svekker rettssikkerheten), mer penger til skoler i distriktene (for å opprettholde grendeskoler det ikke er elevgrunnlag for), gratis barnehage i Nord-Trom og Finnmark (til tross for at barnefattigdommen er størst i de store bykommunene) og rekordstore jordbruksoppgjør (som gjør maten dyrere for deg og meg).
Ingen er i nærheten av å slå Oslo
Lerum sier hun er drittlei klagingen fra Oslo, men anerkjenner problemer med gjengkriminalitet, ulikhet og et hardt presset boligmarked. Senterpartiets løsning på gjengkriminaliteten i Oslo og etterspørsel etter flere politifolk med minoritetsbakgrunn har jo så langt vært å legge politiutdanning til Alta, passkontor til Skibotn og ny avdeling for økonomisk kriminalitet til Gjøvik. Til alt overmål blir det stadig færre politiårsverk i politidistriktene, der flest har forsvunnet fra Oslo politidistrikt.
Om noe, så klager Oslofolk for lite.
Hvert eneste år slår SSBs fylkesfordelte nasjonalregnskap fast at ingen andre fylker er i nærheten av å slå Oslo når det gjelder verdiskaping. Tallene er korrigert for at produksjonsaktivitet føres på fylket der produksjonen finner sted, så vi i Oslo får altså ikke noe pluss for om hovedkontoret skulle være plassert her.
I tillegg har Oslo faktisk en lav andel offentlig sysselsatte per innbygger. I skrivende stund finner jeg ikke oppdaterte tall, men i 2016 var andelen sysselsatte i offentlig forvaltning høyest i Troms med 43,6 prosent, fulgt av Finnmark og Nordland med henholdsvis 42 og 39,9 prosent.
Oslo hadde lavest andel sysselsatte i offentlig forvaltning med 26 prosent. Det kan jo forklare den høye verdiskapingen. Oslo lever ikke av offentlige arbeidsplasser, men av et mangfoldig næringsliv med stor andel høyproduktive næringer. Selvsagt skapes det verdier over hele landet, og hurra for det. Men at BNP er så mye høyere i Oslo enn andre steder skyldes at tettheten av lønnsomme næringer er mye større i Oslo enn i distriktene. Oslo har mange næringer med høyt bruttoprodukt per sysselsatt.
Alltid tatt imot bygdas utstøtte
Det er lenge siden folk flytta fra bygd til by på grunn av nød og mangel på arbeid. Siden 70-tallet har folk frivillig flyttet på seg og kommet til byene fordi de ønsker tilbudene, tjenestene og livsstilen byene byr på i stedet for å sitte å klage over manglende kulturtilbud uttafor. Folk søker fellesskap og mangfold. Det snakkes mye dialekt på homobarene i Oslo, for å si det sånn. Senterungdommen kan jo reflektere litt over det, for her i Oslo har vi alltid tatt imot bygdas utstøtte med åpne armer.
Det er sjelden jeg hører syting og klaging på livet i Oslo. Å påpeke at regjeringens politikk er byfiendtlig er ikke klaging. Det er fakta. Oslofolk burde faktisk klage mer!
