Piketty – ingen pålitelig alliert for venstresiden

Som de fleste med interesse for politikk har fått med seg utga franskmannen Thomas Piketty i 2013 «Capital in theTwenty-First Century». Selv om boken omhandler statistikk, er den blitt en bestselger i verden, antagelig fordi den presenterer det for mange uakseptable faktum at den rikeste en-prosenten av verdens befolkning stadig blir rikere.

Det refererte funn var at avkastning på kapital utvikler seg gunstigere enn den økonomiske veksten, og dermed måtte jo de rike automatisk bli enda rikere.

Spørsmålet om denne automatikken virkelig er etablert, gjenstår å se.

En-prosenten
Det første vi kan se nærmere på, er hvem som utgjør denne en-prosenten. Den rikeste en-prosenten av det norske folk vil typisk kunne være næringslivsfolk. For eksempel de som har arbeidet hardt på skole og universitet, som har steget i gradene i store bedrifter og fått særlig ansvar, men også risiko for resultatene. Eller det kan være gründeren som har hatt en god ide, masse stahet og vært villig til å jobbe 12-14 timer 6-7 dager i uken.

Det kan også være legen, sportsstjernen eller artisten som har vært villig til å øve seg de berømte 10 000 timer i fritiden for å bli kjent for mange. Og det er selvsagt også noen som kan ha arvet noen av de ovennevnte fra tidligere generasjoner.

Fattig og rik
Hvis man ser på gruppen av fattige, som hos oss defineres å være de som tjener 60 % eller mindre av borgernes medianinntekt, er denne gruppen sammensatt, og ikke minst under kontinuerlig utskiftning. Cirka en tredjedel er studenter, en annen tredjedel er næringsdrivende i midlertidige vanskeligheter, mens den siste tredjedelen kan ha mer permanente problemer. Overraskende nok vil de fleste oppleve å være statistisk fattige og rike i løpet av livet.

Også hos enprosentgruppen er det utskiftning: i følge Lars Tvede, forfatter av boken «Det kreative samfunn», opplever 12 % av USAs befolkning minst en gang å være blant de en prosent rikeste. Og enda bedre blir det når 39 % vil oppleve å være blant de fem prosent rikeste, eller når 73 % av befolkningen har erfaring med å være blant de 20 % rikeste. Samtidig har 54 % også på et eller annet tidspunkt vært blant de fattige. Et annet eksempel fra USA er en analyse av de 400 rikeste mellom 1992 og 2008, som omfattet 3.672 navn, fordi 75 % bare oppnådde plassering ett eneste år.

I Danmark har tenketanken CEPOS påvist at 70 % av de som er i enprosentgruppen, maksimalt er det i 6 år.

Global ulikhet minker
En økende del av verdens rikeste er iverksettere som for eksempel Bill Gates, men det har vært mye oppmerksomhet rettet mot topplønninger til superstjerner som skaper forståelige presseoppslag. Denne gruppen er ikke stor i statistikken, men undergraver opinionens oppfatning av at inntektene virkelig kan reflektere de reelle kvalifikasjoner og personlige egenskaper, uansett hvor gode de måtte være.

En utbredt og gal fortolkning av Piketty er at den globale ulikheten vokser. Sannheten er at den globale ulikheten minker, fordi store nye økonomier innhenter oss. Og utjevningen er enda sterkere hvis man ikke bare ser på sysselsatte, men korrigerer for at det er flere barn i de nye, voksende økonomiene.
Pikettys arbeid er begrenset til å undersøke ulikheten i USA, Storbritannia, Frankrike og Sverige, basert på tall for perioden 1810 til 2010. Heller ikke i dette utsnitt av land var ulikheten økt.

Piketty har imidlertid gjort et særlig poeng av at det fra 1970-årene til 2010 var en viss økt ulikhet. Ulikheten falt derimot i hele 165 år fra 1810 til 1975, hvorav særlig utjevningen mellom 1930 og 1975 der Pikettys forklaringer om avvik fra hans modell har karakter av hypoteser, basert på forbigående årsaker som kriger og andre omveltninger. Det ville ikke være første gang i vitenskapens historie at man finner frem til en altforklarende modell og avviser avvik fra modellen som særegne tilfeldigheter.

Uriktige tall
Det er kanskje derfor ikke så tilfeldig at Financial Times analyserte Pikettys tall og fant at de var uriktige, særlig for Storbritannia. Der fant man at ulikheten har minket fra 1970-årene og ut den undersøkte perioden.

Korrigerte man tallgrunnlaget fant man at ulikheten ikke på noe tidspunkt har steget i Europa.

Endringen i ulikhet har vekslet mellom minkende og uendret. Jeg legger til som et moment til ettertanke at Margaret Thatcher var statsminister fra 1979 til 1990.

Ulikheter og likheter
Ulikhet er et negativt ladet ord, slik mangfold gir tilsvarende positive assosiasjoner. Men i virkeligheten kan det være to ord for samme fenomen, eller to sider av samme sak. Den ulikheten som bør bekymre oss er den som følger av strukturell urettferdighet. Et eksempel på dette er at folk hindres å forbedre sin materielle posisjon i samfunnet gjennom arbeid, mens de som er priviligerte ikke behøver å yte noe for å opprettholde sin posisjon.

Dernest kan ulikhet være nærmere knyttet til personlige valg. Når en stadig mer effektiv økonomi gjør det mulig for oss å arbeide kortere enn tidligere generasjoner for å oppnå livsnødvendige goder, som mat, bolig og ellers er villig til å leve nøkternt mot å disponere mer av sin tid selv, vil det etter hvert slå ut på
likhetskoeffisienter. Miljøbevegelsen fremholder pussig nok dette som et ideal på samfunnsnivå, uten å argumentere særlig kraftfullt for det på individnivå.

En politisk påført likhet som kunne utløse like stor følelse av urettferdighet overfor den enkelte, er at vilje til personlig risiko, arbeidsomhet, langsiktighet, sparing og tilsvarende dyder ikke verdsettes, fordi bidragene oppfattes som et problem i statistikken. Dermed kan virkemidlene som velges for å oppnå det like samfunn undergrave den evne til å skape de verdiene som det politiske systemet.

Falskt sannhetsvitne
Oppsummert har Pikettys tanker møtt motbør både når det gjelder tallene, tolkningen og tiltakene mot ulikhet. Piketty fortjener allikevel også mye anerkjennelse, ikke minst fordi både kritikere og tilhengere av hans tanker må sofistikere egen begrepsbruk. Piketty er ingen falsk profet i den forstand at han hevder uriktige forutsigelser mot bedre, men han kan vise seg å være et falskt sannhetsvitne for venstresiden, som trodde de hadde fått en alliert med seg for å gjenopplive marxistisk klassetenkning.

Piketty er for det første den første som sier at de operasjonelle tiltakene mot ulikhet neppe fungerer i den reelle verden, men han sier også at ulikheten i seg selv ikke nødvendigvis er et problem, men den må analyseres.

Og som undertegnede mener han at meritokratisk ulikhet er uproblematisk fordi den skyldes disponeringer og innsats på individnivå.