Reform eller revers?

Da Arbeiderpartiet tok over etter Høyre i 2005, skrev Dagsavisens Arne Strand at de rødgrønne kom til dekket bord. Arbeidsledigheten var på vei ned, og økonomien på vei opp.

I årene som fulgte hadde den Arbeiderparti-ledede regjeringen historisk høye oljepriser å smøre sine utgifter med. De gjorde ellers lite for å forberede Norge på omstillingen fra den oljebaserte økonomien vi alle har visst ville komme.

Forverring av konkuranseevnen
Arbeiderpartiet hadde det største økonomiske handlingsrommet noen norsk regjering noen sinne har hatt. Samtidig økte todelingen av økonomien.

I 2012 ble det investert 200 milliarder årlig i petroleumsnæringen mot 20 milliarder på fastlandet. Sjeføkonom Steinar Juel i Nordea sa ved regjeringsskiftet at Norge aldri tidligere har hatt en så sterk forverring av konkurranseevnen som i årene etter 2005.

De rødgrønne gikk i sin tid til valg på å fjerne fattigdommen i Norge, men etterlot seg 15.000 flere fattige barn i Norge enn da de startet.

Ikke bærekraftig
Den siste Perspektivmeldingen Arbeiderpartiet presenterte viste med all tydelighet at den sosialdemokratiske velferdsstaten ikke var bærekraftig på sikt. Selv uten fallet i oljeinntektene sto Norge foran krevende omstillinger som Arbeiderpartiet faktisk så sent som i desember i fjor ikke en gang anerkjente.

Da angrep nemlig Arbeiderpartiets finanspolitiske talsperson, Marianne Marthinsen, regjeringens moderate endringer med at Høyre spilte «upopulært, men nødvendig»-kortet når det «overhodet ikke var grunnlag for det».

I sitt alternative statsbudsjett for 2015 skriver Arbeiderpartiet endog at regjeringen har lagt frem det mest ekspansive budsjettet i nyere tid.  I høst har de brukt en retorikk om at regjeringen gjør for lite, for sent. Det er nesten ikke til å tro.

Rammer de som har skapt arbeidsplasser
Arbeiderpartiet fortsetter sin retorikk om skattekutt til de som har mest fra før, og viser til at kuttene i formuesskatten hovedsakelig går til de ti prosent rikeste. De ti prosent rikeste betaler 38,7 prosent av personskatten i Norge. Uten formuesskatten ville de «bare» betalt 38 prosent.

Skatten rammer de som beviselig har skapt verdier og arbeidsplasser i Norge, og gjerne gjør det igjen om de ikke i stedet må ta ut utbytte av sine bedrifter for å betale inn til en stat som omfordeler deres penger til tiltak som gavner deres konkurrenter og andre bransjer.

Arbeiderpartiet ser dessuten ut til å mene at det er bedre å låse kompetent arbeidskraft inn i permitteringsordninger som i beste fall gir arbeiderne 62,4 prosent av inntekten sin i dagpenger, i stedet for at de får seg jobb i vekstbedrifter eller kommuner som trenger kompetansen deres. Som om permitteringer for å holde på arbeidskraft for næringer som trenger omstilling bidrar til nettopp det.

Reversering?
Samtidig som Jonas Gahr Støre har garantert at skattenivået skal opp, stritter altså hans nye Arbeiderparti mot alle endringer og moderniseringer, og lover å reversere selv de mest moderate endringer regjeringen gjør. Sannsynligheten for at de gjør det er likevel liten.

Nærpolitireformen som skal gi et bedre, synligere og mer effektivt politi har de selv stemt for. Fjerning av arveavgiften, som gikk under retorikken «mye til de som har mest fra før», vil de ifølge sitt alternative statsbudsjett for 2015 ikke gjeninnføre.

Strukturendringene for jernbane og vei, som skapte store demonstrasjoner utenfor Stortinget, blir neppe endret. Det har ikke blitt bygget mer vei enn under denne regjeringen, og vedlikeholdsetterslepet på jernbane er i ferd med å tas igjen.

Når det gjelder kommunereform er Arbeiderpartiet for og i mot. For, når debatten dreier seg om kvalitet i kommunene og lokalt selvstyre, men de er mot når det er upopulært lokalt.

Arbeiderpartiet er altså i ferd med å fjerne seg fra det ansvarlige partiet vi tross alt kjenner dem som, selv om vi er uenige i de store linjene.

De er populistiske og uansvarlige i sin retorikk mot nødvendige skatteendringer og tør ikke stå i stormen der endringer er påkrevd.

Historisk særpreg
Aftenposten skrev i sommer at de mange reformene regjeringen er i gang med, er i ferd med å gi det borgerlige samarbeidet et historisk særpreg. De fleste av reformene handler om å gjøre velferdsstaten bedre gjennom store, organisatoriske grep.

Det kan høres tilforlatelig ut, men det Høyre nå gjør har Høyre aldri gjort før.

Da Høyre satt i regjering sist, mellom 2001 og 2005, var partiets reformagenda langt smalere, hovedsakelig reservert til skatt og skole. Nå er agendaen bredere. Og da Høyre sist hadde statsministeren over flere år, mellom 1981 og 1986, var liberaliseringer viktigere enn omorganiseringer.

Enkelt sagt: Willoch åpnet opp. Solberg slår sammen.

Dette tror jeg Aftenposten har rett i. Og selv vi, som kaller oss fiskalt konservative og ikke overbegeistres av oljepengebruk, kan være fornøyd med endringene regjeringen gjør for fremtiden. For det handler ikke om hva vi kan bruke penger på i dag, men hvordan Norge vil se ut i framtida.

Valget i 2017 kommer derfor til å handle om reform med Høyre eller revers med Arbeiderpartiet.