Skremmebildene virker ikke

Åtte år med et svært venstreorientert styre har
gjort hovedstaden til en egen planet.

Innlegget ble publisert i Klassekampen 11. juli og er skrevet av Merete Agerbakk-Jensen, nestleder i Oslo Høyre og Eirik Lae Solberg, byrådslederkandidat for Høyre i Oslo.

Arbeiderpartiet seilte inn i byråd med 32 prosent av velgerne i ryggen etter valget i 2015. Bare fire år senere gikk alarmen på Youngstorget da partiet fikk 20 prosent oppslutning og gjorde sitt nest dårligste valg i Oslo noensinne. Kanskje savnet de pragmatisk anlagt sosialdemokratiske velgerne sitt eget parti. Klima- og miljøpolitikken var satt bort til MDG, skolepolitikken til SV, og den kommunale velferdspolitikken ble ført på Rødts premisser. Trøsten var at de beholdt
makten takket være gode resultater for støttepartiene. Om de siste meningsmålingene slår til på valgdagen og resultatet blir dårligere enn 17,6 prosent, vil Arbeiderpartiet gjøre sitt dårligste valg her i byen siden 1901. Det var før unionsoppløsningen, og før kvinner fikk alminnelig stemmerett. Det sier alt om hvor dyp krisen i partiet er.

Etter åtte år med ved makten i Oslo er Arbeiderpartiets politiske verktøykasse tom. Kanskje er det derfor partiets eneste valgkampbudskap ser ut til å være at du må stemme Arbeiderpartiet for at Raymond Johansen skal fortsette som byrådsleder. Budskapet føyer seg pent inn i Johansens eget narrativ. Vi er mange som husker hans ubeskjedne uttalelse til Dagbladet før jul: «Oslo trenger meg.»

Arbeiderpartiets kanskje viktigste sak i denne valgkampen er at de er en garantist mot privatisering. Foreløpig ser det ikke ut til at velgerne lar seg skremme. Det gir underlige utslag. Gjennom Klassekampen har vi fått et strategisk råd, helt gratis. Vi bør sitte stille i båten, og ikke fortelle hva som er vår faktiske politikk, mener Axel Fjeldavli i Tankesmien Agenda (5. juli). En samlet venstreside truer nå med at blått flertall i flere av landets kommuner vil gi økt privatisering. Med Oslobrillene på, kjenner vi oss ikke igjen. Kanskje er det fordi åtte år med et svært venstreorientert styre har gjort hovedstaden til en egen planet å regne sammenlignet med kommuner i resten av landet.

I Oslo har Arbeiderpartiet innført et forbud mot å starte private barnehager, og forbud mot å la private selskap innen omsorgssektoren drifte sykehjem på kommunens regning. I tillegg gjør byrådet et selvstendig poeng av at Oslo bruker minst mulig penger på private aktører innen barnevernet, og mindre skal det bli. Takket være venstresidens ideologiske skylapper kastes nå også rus- og psykiatripasienter på gaten fordi institusjonene de bor på har «feil» eiere.

Høyre er opptatt av en velferdsmiks, hvor alle gode krefter inviteres inn for at innbyggerne skal få et best mulig offentlig tjenestetilbud. Kommunen skal ha hovedansvaret, og de ideelle aktørene er viktige. Vi mener i tillegg at også private aktører bør inviteres inn, ikke aktivt stenges ute, forbys, og stemples som velferdsprofitører, som nå. Det er her den største forskjellen mellom venstresiden og Høyre ligger. Meningsmålingene viser at store deler av landets innbyggere forstår det som venstresidens strateger ikke klarer å fatte. De færreste er opptatt av om sykehjemmet bestefar bor på driftes av kommunen, Frelsesarmeen eller Norlandia, så lenge pleien er god og prisen den samme.