Staten som hallik
Det er uholdbart å fortsette med dagens lovverk hvis man setter hensynet til de prostituerte først, skriver stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde i dagens Aftenposten.
Se for deg et land der politikerne, etter omfattende debatt der også sexarbeidere og deres interesseorganisasjoner deltok, valgte å avkriminalisere og regulere sexkjøp.
Der begrunnelsen var å sørge for sexarbeidernes rettigheter, samt beskytte sexarbeidere mot å bli utnyttet. Der lovverket fremmet sexarbeidernes helse, sikkerhet og miljø, samt så på regulering av sexarbeid som et bidrag til folkehelsen. Der sexarbeidere kan velge om de vil jobbe alene, sammen eller organisert som en arbeidsplass. Der arbeidsplassen, bordellet om du vil, må ha en lisens for lovlig drift, hvilket også betyr jevnlige kontroller for å sjekke arbeidsforholdene. Der sexarbeiderne betaler sin skatt med like stor glede som oss andre, og dermed får tilgang på velferd og pensjonspoeng. Der politiet, som tidligere var en fiende som jaget sexarbeidere fra sted til sted, er blitt en alliert i kampen mot vold og overgrep. Der politiet også ser på sexarbeidere som borgere som skal ha samme beskyttelse som alle andre, og dessuten allierte for å få informasjon om menneskehandel eller annen kriminalitet i bransjen.
Landet finnes. Det heter New Zealand og avkriminaliserte sexarbeid i 2003. De snudde lovgivningen fra forbud til regulering, og lovverket fra noe som forfulgte sexarbeidere til noe som beskyttet dem.
Samarbeidet mot menneskehandel
Ti års erfaring har vist at avkriminalisering og regulering har vært nyttig som en strategi mot menneskehandel og utnytting av mennesker i en sårbar situasjon. Myndigheter, lokale organisasjoner og sexarbeidere samarbeider om å bekjempe menneskehandel, men også hjelpe unge som selger seksuelle tjenester. Dette samarbeidet var helt umulig før avkriminaliseringen, da politiet fortsatt ble opplevd som en fiende.
For ikke lenge siden ble en 22 år gammel sexarbeider fra New Zealand tilkjent 125.000 kroner i erstatning for sexpress på arbeidsplassen. Bordelleieren hadde truet og skremt henne mens hun jobbet der. I Oslo hørte jeg nylig om en prostituert som var så redd for politiet at hun hoppet to etasjer ut av et vindu da de stormet inn i leiligheten hun oppholdt seg i.
Nå kommer evalueringen av hvorvidt den norske sexkjøpsloven har vært vellykket eller ikke. De som er for et forbud mot kjøp av sex vil si at den har vært vellykket, blant annet fordi holdningene til kjøp av sex har endret seg. Dessuten skal det ikke være lov å kjøpe sex. Basta.
Mer utsatt
Vi som er mot et forbud vil si at den har vært feilslått, blant annet fordi det rapporteres om like mange mennesker i prostitusjon i Norge i dag som på den tiden da loven kom. Og oppfølgingen har ført til at en allerede utsatt gruppe er blitt mer utsatt. Dessuten er det prinsipielt betenkelig å forby en i utgangspunktet lovlig handling, altså sex mellom voksne, samtykkende mennesker – også når målet er å unngå overgrep og menneskehandel. Prostituerte skal ikke reduseres til et rent middel for å ta bakmenn.
Om sexkjøpsloven er problematisk, er diskusjonen rundt enda vanskeligere. Men det er sjelden vi diskuterer faktisk salg og kjøp av seksuelle tjenester. Det vi diskuterer i Norge er sosialpolitikk, fattigdom, migrasjon og organisert kriminalitet. Fire viktige temaer som ikke lar seg løse i Norge alene, i hvert fall ikke gjennom et forbud mot kjøp av sex.
Det finnes sexarbeidere som er mot dagens lovgivning, men det finnes også mange prostituerte som er for. Til tross for at de er for et forbud, fortsetter de å selge sex. Det de ønsker er andre muligheter. Muligheter ingen er villige til å gi dem. Å ha prostituert seg på gaten i Oslo, mer eller mindre frivillig, blitt sparket og slått, solgt sex til fulle nordmenn som pruter ned prisen og ikke vil bruke kondom, gir ikke og skal ikke gi automatisk rett til opphold, arbeid og sosiale rettigheter. Vi har sendt kvinner i prostitusjon som er blitt voldtatt i Norge ut av landet. Det er dagens politikk.
Lov å selge – forbudt å kjøpe
Den rødgrønne sexkjøpspolitikken gjør også staten til sexarbeidernes verste hallik. Sexkjøpsloven er utformet slik at salg av sex er lov, det er kjøpet som er forbudt. Dermed må sexarbeidere ikke bare betale skatt, men får også momsplikt. Dette begrunnes med at skattereglenes formål ikke er å forhindre uønsket virksomhet, men å gi det offentlige inntekter til å finansiere fellesskapets goder. De som selger sex får likevel ingen sosiale rettigheter eller pensjon.
Samtidig vil staten straffe dem som kjøper sex og overvåker og forfølger prostituerte for å ta kundene. Oslo-politiets «Operasjon Husløs» har allerede før sexkjøpsloven kom ført til at prostituerte forfølges og jages ut av relativt trygge leiligheter og overnattingssteder, gjennom at politiet truer utleiere med å bli tiltalt etter hallikparagrafen. Resultatet er at staten er blitt sexarbeidernes verste fiende; halliken som tar store deler av inntekten, men ikke gir noe beskyttelse tilbake.
Ingen enkel løsning
Uavhengig av om man er for eller mot sexkjøpsloven, så kan man ikke hevde at dagens situasjon er en suksess. Løsningen er heller ikke bare å reversere den aktuelle loven, så lenge resten av lovverket gir politiet hjemmel til å fortsette å jage utsatte prostituerte til en enda mer utrygg hverdag. En løsning à la New Zealand vil hjelpe mange, men ikke løse problemene for kvinner og menn som ikke har nødvendig oppholds- og arbeidstillatelse fra EU-land. Avkriminalisering og regulering vil kunne føre til at flere kommer til Norge, på samme måte som hjelpeprogrammer, arbeidstrening og rett til opphold.
Det er fullt mulig å støtte dagens sexkjøpslov. Men ingen kan si at det ikke er klare dilemmaer, enten man støtter loven, ønsker den fjernet eller hele lovverket endret. Det kan umulig være holdbart å fortsette slik vi har det i dag hvis vi virkelig setter hensynet til de som er i prostitusjon først.
