Statlig sukkerstopp er feil vei

Arbeiderpartiet har foreslått sukkerstopp i barnehagen. Det sier Oslo Høyre nei til.

Mari Morken, nestleder i Oslo Arbeiderparti, vil innføre «sukkerstopp» i alle barnehager. I en kronikk beskriver hun seks år som barnehagemor og konkluderer med at barnehagene serverer for mye søtt.

Derfor må politikerne gripe inn, og staten skal ta flere beslutninger på vegne av folk i hverdagen deres.

Det mener jeg er feil vei å gå – ikke fordi kosthold er uviktig. Men fordi Morken gjør noe Arbeiderpartiet alltid gjør: hun ser et problem og griper umiddelbart etter statlig kontroll som løsning.

Morken beviser Arbeiderpartiet sin manglende tillit til at voksne mennesker – foreldre, pedagoger, barnehageansatte – klarer å ta fornuftige valg for barna de kjenner bedre enn noen politiker gjør.

Det er et menneskesyn jeg er grunnleggende uenig i.

Morken stoler ikke på sin egen barnehage

Morken beskriver seks år med «gode pedagoger, lek, etablering av vennskap og verdifull læring». Barnehagen har tydeligvis gjort en god jobb med det viktigste: å gi barna hennes en trygg og utviklende hverdag.

Men så er det menyene – der svikter det for Morken. Derfor trenger barnehagene enda mer politisk overstyring. De samme fagfolkene Morken stoler på med barnas sosiale utvikling, språk, trygghet og lek stoler hun ikke på med en brødskive.

Pedagoger som er utdannet, erfarne og dedikerte nok til å forme barns viktigste utviklingsår, trenger tydeligvis politikere til å fortelle dem hva de skal servere til lunsj. Ansatte i barnehagene fortjener mer tillit enn som så.

Morken skriver at når hun sender sønnen på skolen med matpakke, «da er det mitt valg om han får egg, bær og grønnsaker eller skiver med Nugatti». Altså: når hun bestemmer, er det et fritt valg. Når barnehagen bestemmer, er det et systemproblem som krever politisk inngripen.

Dette er Arbeiderpartiets frihetsbegrep i et nøtteskall: frihet for meg, regler for deg.

Fra sukkerstopp til samtykkeskjema

I Kristiansand besøker elever på restaurant- og matfag iskremfabrikken Hennig-Olsen – et bedriftsbesøk de har gjennomført i årevis.

I år måtte lærerne sende hjem samtykkeskjema til foreldrene. Ikke fordi turen var farlig, men fordi regjeringens nye markedsføringslov gjør det uklart om en 17-åring kan smake en is uten skriftlig tillatelse.

I vinter ble pepperkakeverksteder avlyst på grunn av den samme lovgivningen. Bedrifter som har eksistert i over hundre år må plutselig navigere et regelverk som behandler en smaksprøve som en potensiell trussel mot folkehelsen.

Dette er den logiske enden på en tenkning som starter med «sukkerstopp i barnehagen» og ender med et samfunn der ingen tør å gi en ungdom en is uten juridisk ryggdekning.

Mistillit er ikke omsorg

Arbeiderpartiet vil kalle dette folkehelsepolitikk, men jeg kaller det noe annet: institusjonalisert mistillit.

Mistillit til foreldre. Mistillit til barnehageansatte. Mistillit til lærere. Mistillit til lokale bedrifter. Mistillit til voksne menneskers evne til å gjøre rimelige vurderinger i hverdagen.

Og her er det virkelig alvorlige: denne mistilliten rammer hardest dem den påstår å hjelpe.

Morken peker selv på de sosiale forskjellene. Hun beskriver barnehager i Groruddalen der barn har chicken nuggets i matpakken, og barnehager på Nordstrand der foreldre klager på at ungen fikk prim to ganger på én uke. Men svaret er ikke å frata alle barnehager skjønnet sitt fordi noen sliter.

Svaret er å gi barnehagene bedre ressurser – flere kokker, bedre råvarebudsjetter, mer tid. Svaret er å gjøre det mulig for barnehager å lage god mat, ikke å pålegge dem en meny basert på politikernes preferanser.

Derfor har Høyre i byråd sørget for flere kjøkkenassistenter med kompetanse i god og næringsrik mat, økt kostpengene så barnehagene kan kjøpe inn mer og bedre mat, og fjernet krav om kjøttfrie måltider i barnehagene.

To forskjellige syn på frihet og tillit

Denne debatten handler til syvende og sist ikke om sukker. Den handler om hva slags samfunn vi vil ha, og den avslører en grunnleggende forskjell mellom Høyre og Arbeiderpartiet.

Arbeiderpartiet ser et problem og spør: Hvilken regel kan vi lage? Høyre ser det samme problemet og spør: Hvordan gir vi folk bedre muligheter til å løse det selv?

Norge ble ikke bygget av politikere som bestemte hva folk skulle ha på brødskiva. Det ble bygget av mennesker som ble vist tillit og som svarte med å ta ansvar.

Den tilliten er under press. Ikke fra sukker. Men fra et Arbeiderparti som har sluttet å stole på sitt eget folk.