Støres symbolpolitikk

Lavere utvinningsgrad er ikke bare et av de dyreste klimatiltakene som kan gjennomføres, men også et av de dårligste, skriver Nikolai Astrup

Av Nikolai Astrup, miljøpolitisk talsmann i Høyre (publisert i DN 15.august)

Arbeiderpartiets nye leder, Jonas Gahr Støre, løfter frem klimapolitikk som et nytt satsingsområde for partiet. Det er positivt. Så langt har han lansert både nye og gode klimatiltak. Problemet er at de gode tiltakene ikke er nye, og at de nye tiltakene ikke er gode. Det gjelder spesielt i petroleumspolitikken.

Arbeiderpartiet vil ha en diskusjon om begrensninger i tildeling av nye felt og lavere utvinningsgrad fra eksisterende felt. Hvis det blir konklusjonen, og Arbeiderpartiet finner flertall med sosialistisk venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, vil det bli stående som et skrekkeksempel på kostbar og formålsløs symbolpolitikk.

Én prosent lavere utvinningsgrad fra norsk sokkel representerer verdier for 350 milliarder kroner. Da Ekofisk ble funnet for 40 år siden la man til grunn 17 prosent utvinningsgrad. Nå regner man med over 50 prosent, og feltet skal leve i 40 år til. Det representerer enorme verdier for fellesskapet at oljenæringen har utviklet ny teknologi for å hente ut mer av ressursene i hvert felt.

Lavere utvinningsgrad er ikke bare et av de dyreste klimatiltakene som kan gjennomføres, men også et av de dårligste.

I en verden der det finnes svært mye kull, olje og gass, vil bortfall av norsk olje bli erstattet av mer forurensende oljeproduksjon, og norsk gass vil erstattes av kull i kraftproduksjonen i Europa. Konsekvensen av å begrense produksjonen i landet med de høyeste CO2-avgiftene og de strengeste miljøkravene, kan derfor bli økte utslipp globalt.

Det eksisterer en utbredt misforståelse om at to tredjedeler av petroleumsressursene må bli liggende i bakken dersom vi skal begrense oppvarmingen av kloden til to grader i dette århundret. Det internasjonale energibyrået er tydelig på at det først og fremst er kull som må bli liggende i bakken, og at gass er en fornuftig og effektiv bro til fornybarsamfunnet. Selv med sterk vekst i fornybarnæringen frem mot 2050, vil økende energietterspørsel i fremvoksende økonomier gjøre det helt nødvendig å produsere betydelige mengder olje og gass de neste tiårene. Det er det også rom for innenfor togradersmålet, gitt at vi lykkes med å fase ut eller rense kullkraftverk.

Vi kommer aldri til å realisere det globale lavutslippssamfunn ved at enkeltland frivillig lar noen av sine fossile ressurser bli liggende i bakken. Til det finnes det for mange fossile reserver i verden. Skal det grønne skiftet lykkes må det utvikles konkurransedyktige alternativer til kull, olje og gass i transportsektoren, industrien og kraftsektoren. En økende karbonpris mange steder i verden vil bidra til dette skiftet, men først og fremst drives det grønne skiftet frem av ny teknologi og mer effektiv produksjon av fornybar energi. Kraftige prisfall på solenergi, vindturbiner og batterilagring gjør at fossil energi møter skarpere konkurranse enn noen gang før. Vi står på terskelen til en ny tid, og det går fortere enn noen hadde forutsett. Høyere karbonpriser og mer konkurransedyktig fornybare energikilder vil bidra til at de dyreste og mest skitne fossile energi¬kildene blir ulønnsomme. Også Norge vil kunne oppleve at ressurser blir liggende i bakken fordi de ikke er lønnsomme. Den mest effektive produksjonen vinner frem, og skal Norge hente ut sine ressurser må vi konkurrere på grønne vilkår. Vi er godt rustet i den konkurransen.

Norge har alle forutsetninger for å lykkes med en grønn omstilling som viser at det er mulig å kombinere høy levestandard, en sterk økonomi og lave utslipp. Våre fornybare energiressurser vil bare bli mer verdt i fremtiden, vår konkurranseevne i industrien vil bli enda sterkere, og vår kompetanse fra olje- og gassnæringen vil være en viktig brikke når vi gradvis gir landet flere og grønnere ben å stå på. Men skal vi lykkes, må vi bruke inntektene fra petroleumsnæringen til å bygge fremtidens kunnskapssamfunn, styrke Norges grønne konkurransekraft og erstatte fossil energi med fornybar der det er mulig, som for eksempel i transportsektoren. Det blir dyrt nok å redde verden om ikke vi skal satse på dyre tiltak uten effekt, slik Støre nå foreslår.