Oslofjorden trenger mer enn en plan
Oslofjorden er i alvorlig trøbbel. Torsken er nesten borte, tareskogen sliter, lurv brer om seg og flere steder er det oksygenmangel på bunnen. Dette skyldes ikke én enkelt årsak, men summen av utslipp fra avløp, avrenning fra landbruket, miljøgifter, fiskeri, nedbygging og klimaendringer.
Derfor er det bra at engasjementet for Oslofjorden aldri har vært større. Regjeringens nye helhetlige plan har vært på høring, og mye er bra. Arbeidet bygger videre på den første helhetlige tiltaksplanen som Solberg-regjeringen la frem i 2021. Den samlet for første gang utfordringene i én overordnet plan og er fortsatt et viktig fundament for arbeidet med fjorden.
Men en plan er ikke nok. Noen må ha ansvaret for helheten.
Rundt Oslofjorden finnes det i dag svært mange gode «soldater». Kommuner investerer i renseanlegg. Bønder har fått strengere krav for å redusere avrenningen. Frivillige rydder søppel og spøkelsesredskaper. Private aktører arbeider med båtvrak, marine nyttehager og restaurering. Forskere prøver å finne ut hvilke tiltak som gir størst effekt.
Problemet er at vi mangler generalen. Vi trenger noen som ser helheten, samler innsatsen og sørger for at kunnskap, penger og tiltak trekker i samme retning. Vi i Høyre har derfor arbeidet for at staten tar en større rolle for en sterkere koordinering av Oslofjordarbeidet. Målet må være et tydelig prosjekt eller program med ansvar, fremdriftsplaner og løpende vurdering av om tiltakene faktisk virker. Både akademia, næringsliv, private, ideelle og offentlige aktører må få organisert arbeidet på en mest mulig kraftfull måte.
Det avgjørende spørsmålet er ikke hvor mange tiltak vi kan føre opp i en plan, men om tiltakene gir mer liv i fjorden. Hvem gjør hva? Hvor skal innsatsen settes inn først? Hvilke tiltak gir størst miljøeffekt for pengene? Og følger vi godt nok med på om utviklingen faktisk går i riktig retning?
Dette er særlig viktig fordi regningen blir stor. Hele 118 kommuner i Oslofjordens nedbørsfelt står foran omfattende investeringer i vann- og avløpssystemene. Vi støtter nødvendige tiltak for å redusere utslippene, men staten kan ikke bare vedta nye, kostbare krav og sende hele regningen videre til kommunene og innbyggerne gjennom økte vann- og avløpsgebyrer. Bedre samarbeid mellom kommunene kan også bidra til mer kostnadseffektive løsninger enn om hver kommune skal løse alt alene. Staten må ta et større ansvar, både for koordineringen og for å finne gode finansieringsløsninger.
Det samme prinsippet må gjelde andre tiltak. Bøndene har fått strengere regler for gjødsling, jordarbeiding og kantsoner. Fiskerne har fått store begrensninger. Kommunene skal investere milliarder. Da skylder vi dem som må bære kostnadene, at tiltakene bygger på best mulig kunnskap.
Løsningene kommer ikke bare fra staten. Ildsjeler, frivillige organisasjoner, forskningsmiljøer, bedrifter, fiskere, bønder og kommuner sitter på kunnskap og ideer som politikken må bruke.
Det fikk vi en påminnelse om da vi denne uken samlet kommuner, organisasjoner, forskningsmiljøer og bedrifter til innspillsmøte på Stortinget. Tilbakemeldingene var samstemte: Innsatsen er for fragmentert, pengene og tiltakene må koordineres bedre, kommunene må få hjelp til nitrogenrensing, og staten må ta en tydeligere rolle. Det gir grunn til optimisme.
Vi vil ha tilbake en fjord med fisk, tareskog og rikt liv, som kan brukes av fiskere, båtfolk, badende og kommende generasjoner. Oslofjorden trenger at vi samler kreftene, bruker pengene klokt og holder fast ved ett felles mål: å få livet tilbake i fjorden.
Den dagen torsken igjen kan fiskes i en friskere Oslofjord, skal vi vite at det var fordi mange gjorde sin del, men også fordi noen tok ansvar for helheten.
Av Tage Pettersen, Kari Sofie Bjørnsen og Erlend Larsen – stortingsrepresentant for Høyre i Østfold, Akershus og Vestfold
