Utenfor eller innenfor – betyr det noe for deg og oss?

Tirsdag 30. april drøftet utenriks- og forsvarskomiteen i Stortinget Utenriksministerens redegjørelse om EU og EØS.

Med andre ord: Det europeiske fellesskap og den avtale Norge har med tilgang til det indre marked. Det vil si hvor og med hvem næringslivet i Norge kan handle med letthet. Dette interesserer deg kanskje ikke? Det burde det. Hverdagen til hver enkelt av oss og næringsliv preges nettopp av dette. Og tro meg, EU er mer enn en handelsavtale med Norge.

Entusiasmen for at en utredning fra EØS-utvalget (Eldring-utvalget) slår fast hvor avgjørende viktig EØS-avtalen er for norske interesser, og at det ikke er realistisk å tenke en alternativ tilknytningsform som ivaretar norske interesser bedre. Tydeligere skudd for baugen kunne ikke Senterpartiet fått. All den tid deres fanesak er en løsere tilknytning til EU enn en slik avtale. Men er dette da lagt dødt? Nei da!

Høyre hadde gjerne sett at Eldring-utvalget hadde hatt et mandat til å vurdere konsekvensene av et fremtidig norsk medlemskap i EU. Minst to generasjoner har gått glipp av det. 

Ikke fordi vi tror EU-medlemskap løser alt, men fordi vi ikke er redd for kunnskap om hva vi er tjent med for den norske befolkning og næringslivet. Jeg og Høyre frykter ikke slik kunnskap. Høyre vil arbeide for å få på plass et tilsvarende fremtidsrettet kunnskapsgrunnlag, som det utvalget har levert om årene som ligger bak oss. 

Høyre vil ved neste korsvei – og forhåpentligvis i regjering, sørge for det. Ha oppmerksomhet om fremtiden.

De partiene som fortsatt står for ren motstand mot EØS-avtalen, bør ta en tenkepause og vurdere sitt standpunkt grundig. 

Mye av EØS-skepsisen har vært knyttet til energifeltet. En fersk dom fra Høyesterett slår fast at Stortingets vedtak om tilslutning til energibyrået ACER var lite inngripende. 

Det er ikke hold i påstandene om EU som et slags antidemokratisk monster, som sluker Norges mulighet til å fatte beslutninger på områder av viktig samfunnsinteresse. 

Jeg finner det interessant at EØS-motstanderne som snakker på inn- og utpust om at sjølråderetten ikke ser ut til å ha reflektert over muligheten til å nå frem med nasjonale prioriteringer i verden slik den faktisk er. 

Retten til selv å bestemme å ikke være med på beslutninger som angår oss, er lite forlokkende. Det er å svikte lederskap.

Høyre hadde nylig en høring med næringsliv og sivilsamfunnsorganisasjoner om sårbarheter ved EØS-avtalen. Flere av dem etterlyste en ny tilnærming til hvordan vi arbeider med EØS-saker i Norge. Vårt selvvalgte utenforskap gjør det krevende å utøve reell innflytelse på lovgivningsprosesser i EU. 

Næringslivet og organisasjonene er godt representert i Brussel og sentrale europeiske hovedsteder, og er ofte langt foran det politiske Norge i kunnskap om pågående prosesser. Vi vet at Danmark har en strukturert prosess for å involvere næringslivet i tidlig fase, og det bør Norge se på. 

Utenriksministeren understreket betydningen av samarbeid med EU i den nåværende sikkerhetssituasjonen. Det er avgjørende.

EUs initiativ på forsvarsområdet har til blitt møtt med en viss skepsis, som noe som stjeler ressurser fra NATO. Det er vi forbi. EU konkurrerer ikke mot NATO, det utfyller NATO. EU har en verktøykasse til for eksempel utvikling av militærindustriell kapasitet og militær mobilitet, som det er i norsk interesse å ha best mulig tilgang til.

Det er foruroligende at Senterpartiet – et forsvarsvennlig parti – lar sin inngrodde EU- og EØS-motstand bli hinder for en tilknytning.

EØS-avtalen har en stor styrke i at den er dynamisk og oppdateres etter hvert som EU oppdaterer sitt lovverk. Det fordrer at vi leverer vår del av forpliktelsen, som er å ta ansvar for rask og effektiv innlemmelse i hjemlig lovverk. 

Regjeringen må gjøre en bedre jobb, for at ikke vår forhandlingsposisjon overfor EU skal bli dramatisk svekket. EU utvikler mer politikk av relevans for oss som ikke nødvendigvis er EØS-relevant. Mye av politikken er rettet inn mot å styrke EUs konkurransekraft og sikkerhetspolitiske posisjon i forhold til omverdenen, altså utadrettet. 

Hvis vi ikke engang klarer å oppfylle vår kjerneforpliktelse i EØS-samarbeidet, hvordan kan vi da forvente at EU setter av kapasitet til å inkludere oss på områder som vi ikke engang har automatisk adgang til? 

Det er interessant å høre utenriksministerens vurdering av risikoen for at vi havner i en situasjon hvor EU rett og slett mister motivasjonen for å opprettholde EØS-avtalen.

La meg bare synliggjøre hva EU er i front på, og vi er betraktere og tar det vi får; vaksiner, klimatiltak, grønn omstilling, sikkerhets- og forsvars politikk, økonomiske sanksjoner, sikring av mineraler (til blant annet mobiltelefoner), satellittsamarbeid, studere og arbeide i europeiske land, arbeidslivskriminalitet og mye annet.

Italias tidligere statsminister Enrico Letta kom for kort tid siden med noen grundig gjennomarbeidede anbefalinger for styrking av det indre markedet det neste tiåret. Det har vært taust i regjeringen om rapporten, enda det indre marked angår oss. Letta slår fast at det indre markedet er ett av EUs sterkeste konkurransefortrinn, men at det nå trenger en skikkelig boost for å fortsette å være det. 

Gjennomgangstonen er at det indre markedet må bli sterkere for å stå imot presset fra autoritære stater, i en geopolitisk situasjon hvor kriger og handelskonflikter undergraver den regelbaserte verdensorden. Han foreslår å styrke enhetlig regulering av sektorene finans, elektronisk kommunikasjon og energi, som opprinnelig ble holdt utenfor det indre markedet. 

Og da er det ikke snakk om integrasjon for integrasjonens skyld, men for at det indre markedet skal være i stand til å levere på de dimensjonerende ambisjonene om grønt skifte, utvidelse og sikkerhet.

I tillegg til fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital, foreslår Letta en femte frihet, kunnskap, og slår samtidig fast at helse antakelig er den sektoren som har mest å tjene på en slik femte frihet. 

Da er det forstemmende å tenke på at det var nettopp innen helsesektoren at utenforskapet vårt for omtrent fire år siden holdt på å forårsake en gedigen krasjlanding i saken om vaksinetilgang under pandemien. 

Letta anbefaler også et nytt og felleseuropeisk reguleringsregime for næringslivet, som vil gjøre det lettere for små og mellomstore bedrifter å dra nytte av det indre markedet.

Mitt poeng med å komme inn på denne rapporten, er at dette er spørsmål som kommer til å prege den politiske perioden, som starter i EU når et nytt Europaparlament nå snart er valgt.

Det er et helt avgjørende spørsmål for norske bedrifters markedsmuligheter, for Norges mulighet til å dra nytte av mulighetene i det grønne skiftet, og for Norges totalforsvar.

Jeg er dypt urolig for om vår stemme i det hele tatt kommer til å bli hørt i disse diskusjonene. Dette må regjeringen svare på!