Hva betyr egentlig eldrepolitikk?

Hvem er egentlig «de eldre»? Alle politiske partier har en eldrepolitikk, også Høyre. Det høres opplagt ut, men er det ikke nødvendigvis. For hvem snakker vi om, hva er formålet med politikken, og hvordan skal vi prioritere og finansiere innsatsen?

Vi stiller disse spørsmålene fordi vi har mistet forståelsen av hvilke aldersgrupper det dreier seg om, og hva politikken skal bidra til.

Overfor alle disse spørsmålene er vi usikre og mangler gode svar.  Best enten å ikke snakke så mye om det, eller snakke så generelt at vi kan unngå å gå i dybden. Men det går ikke: Innerst inne innser vi at innsatsen blir dyr og vil kreve store omstillinger i arbeids- og samfunnsliv.

La oss begynne med å undersøke hvem «de eldre» faktisk er. Før var det enkelt. Vi kunne dele livet i klare faser og overganger; barn, voksne og gamle. Når du ble gammel, nærmet livet seg sin avslutning, du sluttet å arbeide og gikk (som regel) ut av det pulserende livet i samfunn og politikk. Avslutningen hang sammen med samfunnets oppfatning av høy alder. I lang tid var dette omtrent 70 år.

Så begynte levealderen å stige, og vi begynte å kalle de gamle for «eldre». Kanskje vi sa det, fordi det hørtes hyggeligere ut.  Men «eldre» var ikke det samme som «gammel».

Ordet beveget seg dessuten nedover på alderstrinnene, etterhvert som levealderen steg. Vi ble eldre fra ca 60. Da var vi i hovedsak friske, oppgående vokse, ikke så forskjellige fra de på 50. De på 70 var ikke langt unna 60 i evne og tiltakslyst.

En tredjedel av oss er «eldre»

La oss se litt på statistikken. Det er omtrent 4.5 millioner voksne i Norge, det vil si personer som er mer enn 18 år.  Det er blitt alminnelig å mene, både i politikken og ellers, at vi begynner å bli «eldre» når vi runder 60. Det er ca 1.3 millioner som er over 60, det vil si ca 30% av den voksne befolkningen. Hva skal kjennetegne en politikk for en tredjedel av de voksne?

Det som har skjedd i denne bevegelsen, oppover i evne, og nedover i alder – samtidig som tanken om pensjonsalder var arvet fra 1936 da alderstrygden ble innført – var at store deler av gruppen over 60 gikk på et tap. De ble effektivt stengt ute fra arbeidsliv og politikk, 

Vi ser at sykdom og svekkelse på grunn av alder for alvor vil begynne å gjøre seg gjeldende i 80-årene.

De mellom 60 og 80 er ofte like oppegående, mer erfarne og like smarte som gruppen under dem, de fra 40 til 60. Men et blikk på arbeidsdeltagelse og medvirkning og verv i politikken, viser dramatiske forskjeller.

De eldste, de som var 80-85 eller eldre, er blitt flere. Mange ganger flere. De aller eldste – også flere – blir sykere, mange demente.

Politikk for de godt voksne

Å kalle dem alle «eldre», og tro at  «eldrepolitikken» kan favne dem alle, er en grunnleggende feil. Det er ingen grunn til å tro at politisk innsats for en gruppe med så store innbyrdes forskjeller kan finne mening i begrepet «eldrepolitikk».

Gruppen mellom 60 og 80 må tilbakeføres til begrepet «voksne».«Eldre» er ikke bare en avsporing, det er hindring for at denne gruppen skal få rettigheter som andre voksne.

Politikken for de godt voksne – la oss for enkelhets skyld si for de mellom 60 og 80 – må inneholde de samme velferdsgrep som for andre vokse: De må stort sett greie seg selv, men kan trenge hjelp under sykdom og i arbeidslivet. Som andre voksne, inngår de i den ordinære trygde-, helse- og arbeidslivspolitikken. Disse politikkområdene kan krever justeringer, f.eks. når det gjelder diskriminering og for å sikre lønn etter ordinær pensjonsalder. På linje med tilsvarende justeringer for andre grupper.

Det må gjøres en spesiell innsats for å innlemme alle voksne i ordinært politisk arbeide, med sikte på en rettferdig representasjon i politiske organer.  

Politikk for en verdig alderdom

Fremtidens «eldrepolitikk» må først og fremst konsentrere seg om finne varige velferdsløsninger som sikrere en verdig alderdom for de aller eldste og syke. Det vil ofte være personer over 80-85.  Mange av dem lever godt med både alderdom og alderdommens plager. Men mange gjør det ikke.

Et stadig stigende antall har alvorlige svekkelser, sykdom og uførhet. Det er en prisverdig tanke at gamle skal kunne bo hjemme. Det har mange menneskelige og psykososiale fordeler.  Dessverre er det ofte et utrykk for et slagord som dekker over mangel på planlegging og utbygging av sykehjem, dårlig økonomi og lettvinte løsninger. 

Det legger omsorgsbyrden på allerede overarbeidede pårørende som ikke finner meget støtte i raske besøk av like overarbeidede hjemmesykepleiere.

Vi må innse at en relevant og realistisk politikk for en verdig alderdom vil kreve store ressurser, både av penger og mennesker. Det er blitt sagt at innsatsen for våre gamle og syke vil bli den største omstillingen vi har sett på årtier. Teknologi vil hjelpe litt. Men de tunge omsorgsoppgavene krever levende mennesker.

At det er blitt slik skyldes en skremmende mangel på forutseenhet og ansvar i politikken på bred front. Vi har i mange, mange år visst at aldersbølgen ville komme, og de investeringen det ville føre med seg. Fremskriving av befolkningsutviklingen er det sikreste planleggingsverktøyet vi har. Vi har i like lang tid lukket øyene for dette faktum.

Når vi nå står midt oppi det, må vi innrette «eldrepolitikken» mot det som virkelig teller. Å skifte navn på politikkområdet hjelper ikke, hvis vi ikke skifter perspektiv. Men det er et første skritt mot å se skarpt dit det trengs mest.

Eldre voksne må ivaretas innenfor de ordinære politikkområdene, som andre vokse. Politikk for en verdig alderdom krever noe mer.