Økonomi – med og uten formuesskatt

Spørsmålet om formuesskatt er blitt det norske svaret på amerikanernes uenighet om våpenkontroll. En politisk flaggsak,  der uenigheten om et virkemiddel ikke kan løses før man blir enige om hva som er problemet.

What goes down, can go up

I forrige stortingsvalg stemte et – lite – flertall av velgerne på partier som vil fjerne eller kraftig redusere skatten på formue. Men valgordningen gjorde at skatteglade partier fikk flertall. I neste valg kan det bli snudd. Deretter kan det bli snudd tilbake igjen. Slik ustabilitet er uheldig.

Formuesskatten – særlig på bankinnskudd og verdipapirer – er lett å gjeninnføre hvis den blir borte. Skattemyndighetene har alltid tallene; noen tastetrykk er nok til å bruke dem.

Arveavgiften var annerledes. Selv om den ble fjernet, reduserte det ikke statens inntekter på lang sikt. Siden barna nå arver foreldrenes skatteposisjon, får de full skatt hvis de realiserer formuen de har overtatt. For de fleste eiendeler er den skatten høyere enn de ti prosentene som var maks arveavgift for barna.

Riktig spørsmål gir riktig svar

Stabilitet skapes ikke av å vinne et valg som handler om virkemiddelbruk. Det skapes av enighet om hva som er viktig.

Alle argumentene for og mot formuesskatt er kjent, av begge sider. Ingen overbeviser motstanderen ved å rope høyere. Man vinner debatten først når man blir enige om hva problemet egentlig er.  For partier som ikke liker privat næringsliv, er formuesskatt en fin skatt.

Man er uenige om hovedspørsmålet: Hva er mest viktig for Norge – å sikre fremtidig verdiskaping eller å redusere ulikheten enda mer? 

Bare ett land i OECD har lavere inntektsulikhet enn Norge – nemlig Sverige. De har hverken arveavgift eller formuesskatt. Svenskene er avhengige av et bredt og lønnsomt næringsliv, og de fleste vet det. I Norge lever vi av olje og gass.

Rikt, vellykket – og sårbart

Tre av fire skattekroner fra norske bedrifter kommer fra olje- og gassnæringen (tall for 2024). Ett eneste selskap – Equinor – står nå for mellom 1/3 og 40% av all bedriftsskatt i Norge. Kraftbransjen bidro med omlag 5%, finansnæringen med omlag 5% til. Tre næringer betalte dermed 85% av all norsk bedriftsbeskatning. Alle andre – industri, transport, reiseliv, primærnæringer – ALLE andre – betalte resten – 15%. Vi tjener godt – men er unikt sårbare på lang sikt.

Ulikhet i formue vil alltid være større enn ulikhet i inntekt. Ulikhet i inntekt måles år for år, men formue samles opp over tid. Jpo eldre man blir, jo mer har man spart opp. Det gjelder befolkningen under ett – og de fleste enkeltpersoner. Jeg har mer penger som 64-åring enn jeg hadde da jeg var 24.

Offentlig sektor – en utjevningsmaskin

Tilhengerne av formuesskatt vil alltid diskutere bare en og en bit av skattesystemet. I statssbudsjettet for 2027 foreslo AP-regjeringen et samlet skatteopplegg som økte utjevningen. Men SP. SV, Rødt og MDG valgte å fokusere bare løsrevet på skatten på arbeid, og overså alle andre skatte- og avgiftsendringer som gikk motsatt vei. Slik også med formuesskatten. De  overser 2 700 milliarder kroner i offentlige utgifter og 3 200 milliarder i andre offentlige inntekter (2025-tall), selv om de fleste offentlige utgifter og inntekter har klar utjevningsprofil. Og så later de som om det er de siste 30 miliardene kroner i formuesskatt det står om.

En historisk anomali

Skjevheten i formue har økt fordi alle norske formuesverdier har vært igjennom en historisk unik vekst de sistet tiårene. Det skyldes renteendringer. Fra 1992 til 2006 falt realrentene fra pluss 12% til minus 0,1 prosent. Hvis man eide realaktiva – et hus, en maskin, et verdipapir – i 1992, og ikke ødela det de neste 14 årene, ble man mye rikere. Boligprisene økte jevnt over med 300-400 prosent.

Og det stoppet ikke der. De neste 20 årene, med finanskrise og pandemi, ga oss en årrekke med rekordlave renter; tidvis ned mot null. Resultatet var at boligprisene ble doblet igjen i denne perioden. Fra 1992 til 2026 ble altså en helt normal formuesverdi åtte- eller nidoblet. Det økte forskjellene mellom dem som hadde realaktiva og dem som ikke hadde det i denne perioden.

Men perioden er altså helt unik. Samtidig – det er de siste tiårene. Dermed tror mange at dette er normalen. Å regne med at dette fortsetter er farlig for kommende generasjoners sparing. Det å basere et skattesystem på det, er hasardspill.

Etter Christianiakrakket i 1899 tok det over hundre år før boligprisene i Oslo igjen nådde nivået fra før krakket. Det er det som er an langsiktig normalutvikling for boligformue.

«Imperial overreach»

Fra 1995 til 2025 økte statens og kommunenes samlede utgifter, målt i faste 20025-kroner, med nesten 280 prosent. Samtidig økte de offentlige inntektene med omlag 320 prosent. Rekordhøye oljeinntekter, og økte inntekter fra Statens Pensjonsfond, skapte en virkelighet der vi ikke måtte spare. Det var ikke nødvendig med et diversifisert næringsliv. Nå utgjør skatteinntektene fra næringslivet omlag 4% av de samlede inntektene i offentlig sektor, og andelen har falt.

Den stemningen vi har på offentlige  budsjetter minner om det historikerne kaller «imperial overreach». Det merker alle som skal balansere et offentlig budsjett:

• Vi skal ha skoler uten elever. 
• Vi skal ha postbud uten brev. 
• Vi skal betale tannpleie for dem som hverken har hull i tennene eller mangler penger til å betale selv. 
• Vi har fått nye forsvarbygg som er svanemerket, men mangler bomberom.
• Vi skal ha EU-medlemskapets fordeler uten dets ulemper. 
• Vi skal ha oljefondsavkastning uten risiko. 
• Og vi skal ha risikovillige bedriftseiere som helst ikke skal ha formue. 

Verdiskaping som fellesinteresse

Norge er langt fra fortapt; vi et et veldig bra land. Men politikken er full av slike rikdommens paradokser. Hva skal man så gjøre?

Svenskene lyktes blant annet fordi de gjorde innbyggerne interessert i hvordan det går med svensk næringsliv. Deres pensjonsreform gjorde Medel-svensson storeier i svensk næringsliv, gjennom personlig eide aksjefond. Også Norge bør endre forståelsen for verdiskaping, f.eks. slik:

• Norsk eierskap kan ikke beskattes høyere enn utenlandsk.
• Trygdeavgiften kan gå fra å være statsinntekt til å bli indnviduell pensjonssparing..
• Selskapsskatten bør ned, og det er bedre med lavere selskapsskatt for alle enn utvalgte skatteprivilegier og direkte statsstøtte.
• Statlig eierskap i børsnoterte lavrisikoselskaper kan reduseres til fordel for generelle lettelser, spesielt for risikoinvesteringer.
• Kommunene bør få beholde mer av skatter og avgifter som er skapt av lokal bedriftsetablering. 

Og vi må slutte å bruke begrepet «å gi skattelette». Det er innbyggernes penger i utgangspunktet. Det å la folk beholde mer, er ikke å gi dem noe som helst.

Skal vi vinne debatten om tiltakene, må vi vinne debatten om hva problemet er. Forslagene over kan virke nettopp slik: skape økt interesse for og ønske om et bedrere, mer diversifisert og moderne næringsliv. Et bedre, norskeid, Norge.