Kommune-Norge trenger eldrekraften

Kommune-Norge mangler stadig flere hender. Samtidig har vi aldri hatt så mange eldre med så mye erfaring, kompetanse og kapasitet. Skal vi møte fremtidens utfordringer, må vi bli flinkere til å ta i bruk eldrekraften som allerede finnes i lokalsamfunnene våre.

Arbeidskraft er den nye knapphetsfaktoren

Som ordfører møter jeg jevnlig ledere i kommunen som er bekymret for én ting mer enn noe annet: Hvor skal vi finne folkene vi trenger i årene som kommer?

Det handler selvfølgelig om økonomi. Men stadig oftere handler det om noe annet. Det hjelper lite å ha penger i budsjettet dersom det ikke finnes sykepleiere, helsefagarbeidere, lærere eller andre fagfolk å ansette.

Mange kommuner merker allerede konsekvensene av denne utviklingen. Konkurransen om arbeidskraften blir hardere, samtidig som behovet for tjenester øker. Det blir vanskeligere å fylle ledige stillinger og mer krevende å opprettholde tjenestetilbudet på samme nivå som før.

Dette er ikke en utfordring som kommer en gang i fremtiden. Den er her nå.

Vi står derfor ikke bare overfor en økonomisk utfordring. Vi står overfor en kapasitetsutfordring.

Skal vi lykkes med å møte denne virkeligheten, må vi begynne å tenke nytt om hvordan vi bruker de ressursene vi allerede har.

Det ensidige bildet av alderdommen

Når vi snakker om den demografiske utviklingen, brukes ofte begrepet eldrebølgen. Begrepet beskriver en reell utvikling, men det påvirker også hvordan vi tenker om fremtiden.

Debatten handler gjerne om økte kostnader, flere omsorgsoppgaver og større press på kommunale tjenester. Det er viktige problemstillinger, men de gir bare deler av bildet.

For samtidig som antallet eldre øker, får vi også flere mennesker med god helse, høy utdanning og lang arbeidserfaring. Aldri før har Norge hatt en generasjon eldre med så mye kompetanse, kapasitet og erfaring.

Likevel omtales eldre ofte først og fremst som mottakere av tjenester. Da risikerer vi å overse en av de viktigste ressursene vi har tilgjengelig.

Dersom kommunene skal lykkes med fremtidens utfordringer, må vi derfor klare å se hele bildet. Vi må ikke bare spørre hvilke behov den voksende gruppen eldre har. Vi må også spørre hvilke ressurser den representerer.

Eldre som ressurs

Når jeg møter mennesker rundt om i kommunen, slår det meg hvor mange som fortsetter å bidra lenge etter at arbeidslivet formelt er avsluttet.

De sitter i styrer og utvalg. De besøker mennesker som er ensomme. De hjelper til på arrangementer og stiller opp når familie og lokalsamfunn trenger dem.

Mange har også lang erfaring fra skole, helsevesen, næringsliv eller offentlig forvaltning. Dette er ressurser som ikke forsvinner fordi pensjonsalderen er nådd. Når en lærer går av med pensjon, forsvinner ikke kunnskapen. Når en sykepleier avslutter yrkeslivet, forsvinner ikke erfaringen. Når en leder pensjonerer seg, forsvinner ikke evnen til å veilede, bygge organisasjoner og se nye muligheter.

Likevel er det som om samfunnsdebatten ofte setter et likhetstegn mellom pensjon og passivitet. Slik er virkeligheten sjelden. Mange eldre ønsker å fortsette å bidra. Noen vil arbeide litt lenger. Andre ønsker å kombinere pensjon med deltidsarbeid. Mange gjør allerede en betydelig innsats som frivillige, mentorer, besøksvenner eller omsorgspersoner. 

Jeg møter også tidligere lærere, sykepleiere og ledere som gjerne stiller opp dersom noen spør, men som opplever at det er vanskelig å finne gode arenaer hvor erfaringen deres blir etterspurt og tatt i bruk.

Da må vi også spørre oss om dagens ordninger er gode nok. Er det enkelt nok å kombinere arbeid og pensjon? Er arbeidslivet fleksibelt nok for mennesker som ønsker å trappe gradvis ned?

For den enkelte handler dette om tilhørighet, mening og muligheten til fortsatt å være en del av fellesskapet. For samfunnet handler det om å ta vare på kunnskap og erfaring som vi kommer til å trenge stadig mer av.

Vi må gjøre det enklere å bidra

Politikkens oppgave er ikke å pålegge mennesker nye plikter. Oppgaven er å fjerne hindringer for dem som ønsker å bidra.

Derfor må det bli enklere å kombinere arbeid og pensjon. Vi trenger et regelverk som gjør det attraktivt å stå lenger i arbeid og som gir rom for fleksible løsninger mellom fullt arbeid og full pensjon.

Selv om regelverket er blitt mer fleksibelt de senere årene, opplever mange fortsatt at ordninger og informasjon er kompliserte. Like viktig er det at arbeidsgivere blir flinkere til å etterspørre kompetansen hos eldre arbeidstakere og legge til rette for gradvis nedtrapping når det er ønskelig.

Vi må også bli flinkere til å ta vare på kunnskapen hos ansatte som går av med pensjon. Kommuner og andre arbeidsgivere bør se på å utvikle mentorordninger og faglige ressursbanker der erfarne medarbeidere kan bidra med veiledning, opplæring og kompetanseoverføring.

Samtidig bør kommunene ta en mer aktiv rolle som brobygger mellom mennesker som ønsker å bidra og organisasjoner som trenger flere hender. Mange ønsker å være besøksvenner, leksehjelpere eller aktivitetsledere, men vet ikke hvor de skal henvende seg.

Det viktigste er å skape flere dører inn til fellesskapet.

Vi må også bli flinkere til å verdsette erfaring i arbeidslivet. I en tid med knapphet på arbeidskraft har vi ikke råd til å la erfaring gå til spille.

Fremtidens velferd bygges i fellesskap

Kommunene kommer ikke til å klare fremtidens utfordringer alene.

Selv om det offentlige fortsatt skal ha hovedansvaret for velferdstjenestene, må vi erkjenne at gode lokalsamfunn skapes av flere enn kommunen.

Familier, naboer, frivillige organisasjoner, næringsliv og enkeltpersoner bidrar hver eneste dag til trygghet, tilhørighet og livskvalitet. Mange av disse bidragsyterne er eldre mennesker som bruker tid, erfaring og engasjement til beste for andre.

Derfor trenger vi også en sterkere lokal seniorpolitikk. Kommunene bør ikke bare spørre hva eldre trenger. De bør også spørre hvordan flere kan få mulighet til å delta, bidra og bruke sine ressurser.

Denne innsatsen kan ikke erstatte kommunale tjenester. Men den kan utfylle dem. Den kan skape sterkere fellesskap, forebygge ensomhet og bidra til at flere opplever mestring og tilhørighet.

I møte med knappere ressurser må vi bli flinkere til å se hele lokalsamfunnets kapasitet. Ikke fordi frivilligheten skal overta kommunens ansvar, men fordi fellesskap skaper verdier som verken kan vedtas i et budsjett eller organiseres frem fra et rådhus.

Fra eldrebølge til eldrekraft

De kommende tiårene vil kreve tøffere prioriteringer i kommunene. Ressursene vil ikke strekke til for alt vi ønsker oss. Derfor må vi bruke ressursene klokere, og vi må passe oss for å møte fremtiden med pessimisme.

I møte med mennesker ser jeg hver dag hva fellesskap betyr i praksis. Jeg møter mennesker som ikke først og fremst spør hva de kan få, men hva de kan bidra med. Det gir grunn til optimisme.

Bak statistikken finnes mennesker med erfaring, kompetanse og engasjement. Mennesker som fortsatt har mye å bidra med.

Derfor bør vi kanskje slutte å snakke så mye om eldrebølge og heller snakke mer om eldrekraft.

Skal vi lykkes med det, holder det ikke med gode intensjoner. Vi trenger et arbeidsliv som verdsetter erfaring, ordninger som gjør det enklere å kombinere arbeid og pensjon, og kommuner som aktivt inviterer flere inn i fellesskapet.

For dersom vi klarer å mobilisere mer av ressursene som finnes blant dagens og morgendagens eldre, kan vi styrke både arbeidslivet, lokalsamfunnene og velferdsstaten.

Fremtidens kommune skal fortsatt levere gode tjenester til dem som trenger dem mest. Men den må også bli bedre til å se, verdsette og bruke ressursene som finnes hos innbyggerne.

Kommune-Norge trenger flere hender. Men vi trenger også mer erfaring. Den viktigste ressursen i fremtidens kommune er ikke budsjettet, bygningene eller teknologien. Det er menneskene.

 
Grete Ellingsen 
Ordfører i Sortland kommune