Lykkelig som rik

Kommunebarometeret er et mye brukt sannhetsvitne. Enkelte små distriktskommuner har rangert øverst der i mange år. Nostalgikerne vil si at kommunen er lykkelig som liten. De har derimot vanskelig for å svare på når kommunen er «liten nok». Det har nok å gjøre med at den viktigste trivselsskaperen er penger, ikke avstanden til naboen.

Blant de som har forsket på dette i Norge, er professor Rune Sørensen ved BI. Sørensen har studert trivselen og kommunenes inntekter, og justert for befolkningssammensetning, bosettingsmønster osv. Sannelig er det like trivelig i små distriktskommuner som i store bykommuner.

Vannkraftkommunene er de rikeste i landet. Mens småkommuner nyter store statlige overføringer og kanskje vannkraftinntekter, har storbyene typisk de høyeste skatteinntektene. Forstadskommuner som Asker, Bærum og Nittedal rangerer meget høyt på Kommunebarometeret.

Likevel vil de færreste småkommuner kalle seg noe av en krøsus. Kommunene yter de fleste offentlige velferdstjenestene i Norge. Det finnes et minstemål av tjenester og administrasjon i alle kommuner. Derfor bruker småkommuner også mest på administrasjon per innbygger. Norske kommuner får en større andel av inntektene sine fra staten enn i resten av Norden. Altså er småkommunene rike fordi noen har bestemt at de skal være det.

De som er hardest presset på kronen, er typisk slike som småbyene i Nord-Trøndelag: Namsos, Steinkjer, Verdal, Levanger og Stjørdal. De faller mellom alle stoler. Samtidig er småbyene vertskap for tunge, interkommunale samarbeid. Det er en kostbar og byråkratisk måte å innrette seg på. Kommunereformen lar nye kommuner beholde småkommunenes fordeler i 15 år etter en sammenslåing. Det er en gullkantet avtale for alle sammen. Vi har aldri hatt en bedre mulighet til å bygge sterke distriktskommuner med vekstkraftige småbyer.