«Fred» oppmuntrer bjørnen i øst
Når det internasjonale samfunnet aksepterer militær erobring av territorier gjennom en fredsavtale, sender det et farlig signal om at makt går foran rett.
«Krig er politikkens fortsettelse med andre midler» skrev den prøyssiske militærteoretikeren Carl von Clausewitz. I dagens kontekst kan vi legge til at fred på aggressorens premisser er krigens fortsettelse med politiske midler – en legitimering av maktbruk som undergraver hele den internasjonale rettsordenen.
En fredsavtale mellom Russland og Ukraina som gir etter for Russlands territorielle krav vil ikke bare være et nederlag for Ukraina, men kan få dramatiske følger for den regelbaserte verdensordenen vi har bygget opp siden andre verdenskrig.
For land som Norge, som deler grense med Russland og har verdens nest lengste kystlinje og rikelig med ressurser, vil en slik avtale kunne få direkte sikkerhetspolitiske konsekvenser. Disse konsekvensene må håndteres gjennom økt forsvarsevne og beredskap, ikke reduksjon.
Den internasjonale rettsordenen bygger på grunnleggende prinsipper om staters suverenitet og territorielle integritet. Når et land kan bruke militærmakt til å erobre territorium fra en nabo, og det internasjonale samfunnet aksepterer dette gjennom en fredsavtale, sender det et klart og farlig signal om at makt går foran rett.
Dette er særlig alvorlig når aggressoren er en atommakt som bruker sitt kjernefysiske arsenal som et diplomatisk pressmiddel, slik Russland flere ganger har truet med i løpet av den pågående krigen i Ukraina.
For mindre stater som grenser til Russland, vil en slik fredsløsning representere en fundamental endring i deres sikkerhetspolitiske situasjon. Dersom det internasjonale samfunnet aksepterer at Russland kan tvinge gjennom territorielle endringer med militærmakt, hva hindrer dem i å gjøre det samme mot andre naboer i fremtiden? Dette gjelder ikke bare NATO-medlemmer som Norge og de baltiske statene, men også andre land i Russlands «nære utland».
Paradoksalt nok vil en fredsavtale på Russlands premisser derfor kunne føre til økt militarisering i Europas nordlige og østlige regioner. For å forebygge fremtidig russisk aggresjon vil land som grenser til Russland bli nødt til å styrke sin forsvarsevne og militære avskrekking.
For Norges del betyr dette at vi må fortsette å investere tungt i Forsvaret. Dette innebærer kapasiteter som har en avskrekkende effekt og øker kostnadene for en eventuell aggressor.
En krig kjempes ikke av Forsvaret alene. Forsvarsevne handler om samfunnets totale kapasitet til å håndtere fasene før en fullskala krig bryter ut og selve krigshandlingene. Derfor er ikke et sterkt forsvar alene tilstrekkelig.
Det er en selvfølge at tempoet på forsvarsinvesteringene må økes, øvingsaktiviteten i nord intensiveres og samarbeidet med våre allierte styrkes ytterligere. Men vår totale forsvarsevne utover de ovennevnte satsingene må også styrkes betydelig.
Dette betyr blant annet at vi må kunne opprettholde økonomisk aktivitet i forskjellige faser av krig og konflikt. Alle samfunnsfunksjoner må kunne levere grunnleggende tjenester, og befolkningen må i større grad kunne stå på egne bein i lengre perioder. Av erfaring vet vi at det er store forskjeller mellom by og land når det kommer til disse problemstillingene.
Det er en farlig misforståelse å tro at en fredsavtale som belønner russisk aggresjon vil føre til redusert spenning og dermed lavere forsvarsbehov. Historien har vist oss gjentatte ganger at ettergivenhet overfor aggressive stater sjelden fører til varig fred, men ofte til nye konflikter. En fredsavtale med Russland vil dermed kunne oppmuntre til mer aggressiv atferd fra bjørnen i øst.
Dette handler ikke bare om forsvarsevne, men også om politisk vilje og evne til å stå imot press. En fredsavtale som legitimerer bruk av militærmakt for å endre grenser vil undergrave hele det sikkerhetspolitiske fundamentet som har sikret stabilitet i Europa i etterkrigstiden.
Derfor må det internasjonale samfunnet stå fast på prinsippet om at grenser ikke kan endres med makt. En fredsløsning må inkludere Ukraina, og ivareta dets suverenitet. Alt annet vil sende et signal om at aggresjon lønner seg, noe som vil true sikkerheten til alle stater som grenser til land med territorielle ambisjoner.
For Norge betyr dette at vi må fortsette å investere i et vår forsvarsevne, uavhengig av hvordan krigen i Ukraina ender. En fredsavtale på Russlands premisser vil ikke redusere behovet for avskrekking – den vil tvert imot øke det. Dette er en realitet vi må forholde oss til, og som må reflekteres i våre forsvars- og sikkerhetspolitiske prioriteringer i årene som kommer.
