Den blå økonomien er Troms sin største vekstmulighet

– Jeg mener svaret må være ja, men da må vi også være tydelige på hva som skal være Troms sitt viktigste prosjekt de neste tiårene. For meg er svaret den blå økonomien i helhet, skriver Håkon Rønning Vahl, utvalgsleder for næring, klima og miljø.

Som utvalgsleder for næring, klima og miljø møter jeg jevnlig bedrifter som ønsker å investere og skape arbeidsplasser i Troms. Felles for disse er hvor ofte de peker på de samme mulighetene, hvor de ser verdens rikeste havområder, sterke forskningsmiljøer, en voksende teknologisektor og en strategisk beliggenhet i nord. De ser også en landsdel med alle forutsetninger for å lykkes, men samtidig stiller de et betimelig spørsmål: Har politikken den samme ambisjonen som næringslivet?

Jeg mener svaret må være ja, men da må vi også være tydelige på hva som skal være Troms sitt viktigste prosjekt de neste tiårene. For meg er svaret den blå økonomien i helhet.

Norges viktigste region

Altfor ofte reduseres den blå økonomien til å handle om fiskeri og havbruk. Begge næringene er avgjørende for Troms, men i tillegg ligger muligheten i alt som vokser frem rundt dem, man kan nevne marin forskning, teknologiutvikling, rombaserte tjenester, leverandørindustri, foredling, logistikk og marin bioteknologi. Disse er ikke enkeltstående næringer, men er deler av et økosystem som kan gjøre Troms til en av Norges viktigste regioner for fremtidig verdiskaping.

Troms i lederrolle

Vi har et utgangspunkt som få andre kan matche og langs kysten skapes sjømat i verdensklasse. I Tromsø finner vi forskningsmiljøer som holder internasjonalt nivå, samtidig som romvirksomheten i nord åpner nye muligheter for overvåking, navigasjon og datadrevne løsninger for havnæringene. Bedrifter i Troms utvikler allerede teknologi som brukes langt utenfor Norges grenser og når verden etterspør mer bærekraftig mat og smartere løsninger for havforvaltning, burde det være en selvfølge at Troms har ambisjoner om å ta en lederrolle.

Likevel er det én utfordring som bekymrer meg. Altfor mye av verdiskapingen skjer fortsatt utenfor fylket og vi eksporterer råvarer, mens en større del av foredlingen, teknologiutviklingen og de strategiske funksjonene skjer andre steder. Det betyr at arbeidsplasser, investeringer og kompetanse følger verdikjeden ut av Troms. Skal vi lykkes med å bygge sterke lokalsamfunn langs kysten, kan vi ikke være fornøyd med bare å produsere mer, men vi må også bli langt bedre til å skape større verdier av ressursene vi allerede har.

Vi trenger en tydelig nasjonal retnig

Det er også her jeg savner en tydeligere nasjonal retning. Da den daværende fiskeri- og havministeren varslet at kvotemeldingen skulle følges opp av en egen industrimelding for sjømatnæringen, var forventningene store og man «slo se til ro» med det. En slik melding burde ha handlet om hvordan Norge kan utvikle mer foredling, sterkere leverandørindustri, mer teknologiutvikling og flere kunnskapsarbeidsplasser langs kysten og den ville vært høyst relevant for et fylke som Troms. Foreløpig har den uteblitt, og det er vanskelig å forstå hvorfor, for skal Norge beholde sin posisjon som en ledende sjømatnasjon, er det ikke nok å diskutere fordeling av dagens verdier. Vi trenger en tydelig plan for hvordan vi skaper flere av dem.

Langsiktig samfunnsbygging er avgjørende

Samtidig må vi erkjenne at utviklingen av Troms først og fremst er vårt eget ansvar. Vi som fylkeskommunen kan ikke skape arbeidsplassene, men vi kan gjøre det mer attraktivt å investere her. Vi kan også bidra til å styrke samarbeidet mellom næringslivet og forskningsmiljøene, bidra til utdanninger som dekker fremtidens kompetansebehov, være med på utvikle moderne havner og næringsarealer og arbeide for at mer av foredlingen skjer i regionen. Det er denne typen langsiktig samfunnsbygging som avgjør hvor investeringene kommer.

Havbruk er et godt eksempel. Næringen er en bærebjelke for mange lokalsamfunn i Troms, men står overfor utfordringer knyttet til miljø, fiskehelse og arealbruk. Jeg har liten tro på at disse utfordringene løses gjennom stadig mer detaljstyring eller uforutsigbare rammevilkår. Historien viser at norsk havbruk har utviklet seg gjennom forskning, teknologi og vilje til omstilling og det er akkurat denne innovasjonskraften vi må bygge videre på dersom Troms skal befeste sin posisjon som en ledende havregion.

Kobling mellom hav og rom

Samtidig må blikket løftes mot de nye næringene. Koblingen mellom hav og rom gir Troms et konkurransefortrinn få regioner kan matche. Satellittdata brukes allerede til fiskeriforvaltning, klimaovervåking, beredskap og skipsfart, og kombinasjonen av romteknologi, kunstig intelligens og marin kompetanse vil skape nye markeder i årene som kommer. Dette gjelder også marin bioteknologi, utnyttelse av tang og tare og andre marine ressurser som kan danne grunnlag for ny industri.
Diskusjonen om havmineraler bør møtes med kunnskap fremfor bastante standpunkter. Skal Troms være blant regionene som leverer forskning, teknologi og leverandørindustri, må vi fortsette den gode jobben og passe på at vi ikke mister vårt fortrinn slik at  utviklingen skjer andre steder.

Alt henger sammen

Alt dette forutsetter én ting som ofte tas for gitt, og det er tilgangen på kraft.
Uten tilstrekkelig energi, moderne infrastruktur og effektive planprosesser blir det vanskelig å realisere de investeringene både næringslivet og samfunnet trenger. Derfor kan vi ikke diskutere næringspolitikk, energipolitikk og boligpolitikk hver for seg, dette er må sees i sammenheng.

For Høyre handler dette om å føre en politikk som gjør Troms mer attraktivt for investeringer, innovasjon og privat verdiskaping. Offentlig sektor skal være en aktiv tilrettelegger, men det er bedriftene som skaper arbeidsplassene, utvikler teknologien og tar risikoen. Det er vår oppgave er å sørge for at næringslivet møter stabile rammevilkår, tilgang på kompetanse, god infrastruktur og et politisk lederskap som ser mulighetene.

Jeg er overbevist om at den blå økonomien blir Troms sin viktigste vekstmotor i tiårene som kommer. Dette skal ikke skje fordi naturressursene alene gjør oss rike, men fordi vi har muligheten til å kombinere dem med kunnskap, teknologi og entreprenørskap. Klarer vi det er jeg sikker på at vi kan skape flere arbeidsplasser, sterkere lokalsamfunn og større verdier som blir igjen i nord.
Dette er et mål det er som er verdt å samle seg om og det er et ansvar vi ikke har råd til å la gå fra oss.