Gratulerer med dagen

Illustrasjonsbilde

Å våge, tørre å si sin hjertens mening, ta tøffe beslutninger og ta litt plass. Er det plass for det, egentlig?

Å våge, tørre å si sin hjertens mening, ta tøffe beslutninger og ta litt plass. Er det plass for det, egentlig? Og være selvbevisst og sette klare grenser for hva du synes er greit og ikke, kan vi gjøre det uten at vi blir oppfattet som snerpete? Og hva, i så fall, er det som stopper oss? Tenker tilbake på en gang da jeg hadde med datteren min på en familiedag på jobben, der hun fikk prøve å padle kajakk. Hun var vel bare 8-9 år da. Jeg så hvordan ungene padlet og koste seg i kajakkene og så hører jeg fra jenta mi «Å, JEG ER ET NATURTALENT, JEG ALTSÅ!» så alle kollegene mine hørte det. Jeg kjente jeg ville egentlig hysje på henne, litt flau som jeg var, men så hører jeg fra en kollega «så herlig en jente! Det kom jo så naturlig og rett fra hjertet». Og så tenkte jeg, hvorfor i all verden jeg ville dempe jenta mi? Kollegaen min hadde rett hun, det var herlig at jenta mi kjente så inderlig på gleden med å mestre noe og rope det ut, var jo rett og slett herlig det.

Når vi snakker om sosial kontroll, tenker vi automatisk på tvangsekteskap og jenter som tvinges av onkler og fedre å kle på seg burka og nikab. Men vi trenger ikke å gå så langt, sosial kontroll lever i beste velgående hos oss norske nordmenn fra Norge også. Den har litt annen form kanskje, men konsekvensene med å bryte med det som er brukelig, er ofte å bli dempet, oversett eller til og med å bli fryst ut. Det henger mye gammel kvinneundertrykking igjen i krokene i samfunnet vårt. Et eksempel er oppfattelsen om at damer skal tie i forsamlingen. Det er forsket på at når en mann og en kvinne snakker like mye i et møte med flere til stede, oppfattes det slik at kvinnen har snakket mye mer enn mannen. Det spiller ingen rolle om forsamlingen er menn eller kvinner. Det som er ekstra frustrerende er at vi kvinner bidrar til kvinneundertrykkingen, ved å snakke ned andre kvinner og bidra til sosial kontroll.

Noen ganger er jeg forundret over at vi kvinner ikke er så flinke til å bygge nettverk, støtte opp under hverandre og gi hverandre gode muligheter i arbeidslivet og i styrerommene. Det forundrer meg å lese om at kvinnelige toppledere blir hengt ut fordi de ansetter kompetente kvinner som de kjenner godt og respekterer, men som de har vært på en og annen fest med. Menn har gjort dette i alle år, de blir aldri beskyldt for urent mel i posen når jaktkameraten og klassekameraten fra BI blir gitt lederjobb i en virksomhet de er styreledere for. Menn har nettverk, kvinner har bare venninner …

Som mor kjenner jeg et stort ansvar for det jeg skal gi videre til min datter. Jeg håper jeg har vett til å lære henne at hun er betydningsfull og at meningene hennes betyr noe, at det er heltgreit å ta plass. At det er hennes fulle rett å bli tatt på alvor og at hun selv får bestemme over kroppen sin, med alt det innebærer. At det er flott at hun tar på seg lederverv, dersom hun ønsker det og at ikke jeg sår tvil om hun greier å sjonglere familie og jobb og minne henne på alle forpliktelsene hun har som mor og ektefelle. Jeg må ha tro på at min datter evner å ta gode og riktige valg for seg selv og familien sin. Jeg håper også at jeg har lært henne å framsnakke kvinner og respektere kvinner for de valgene de tar og at hun engasjerer seg for at kvinner og menn skal kunne ha like muligheter og vilkår framover.

Så til alle andre mammaer og pappaer: Bli med og jobb for et likestilt samfunn ved å løfte opp jentene våre, og bidra til framsnakking, toleranse og respekt. For selv om Norge har kommet langt i likestillingen, har vi en vei å gå før vi er likestilt.

Mona Kristin Rømuld
Kvinnepolitisk talsperson og kommunestyrekandidat Verdal Høyre