Nå er det vi som er på vakt og har ansvar for å gjøre jobben!
Rett utenfor Stortinget står Anna Rogstad, støtt og solid. Den første kvinnen som trådte inn som representant. Et symbol på at likestilling aldri har kommet av seg selv, men alltid har blitt kjempet frem.

Innlegg av stortingsrepresentant fra Akershus Tone Wilhelmsen Trøen, 30. april 2026
I dag hadde vi en viktig likestillingsdebatt i Stortinget. I Norge er vi gode på å snakke om likestilling, lage strategier, meldinger og planer. Like viktig er det å gjennomføre likestilling.
Jeg er feminist, opptatt av gutter og menns særegne utfordringer og stolt høyrepolitiker.
For meg handler likestilling om frihet, friheten til å leve sitt eget liv, ta egne valg og delta i samfunnet på like vilkår.
Men jeg må innrømme at jeg også noen ganger blir litt lei.
Lei av å måtte si det, understreke det og forklare det igjen og igjen, at jeg er opptatt av likestilling. Som om det er forbeholdt én side i politikken. Venstresiden.
Det er det ikke.
Gjennom hele mitt politiske liv har likestilling vært en rød (eller skal vi si blå ) tråd.
Som ung småbarnsmor i kommunestyret, der få andre var opptatt av flere barnehageplasser.
I kampen mot vold i nære relasjoner.
Mot seksuell trakassering.
For et arbeidsliv der kvinner kan delta fullt ut.
Og for et demokrati der flere kan kjenne seg igjen i dem som tar beslutningene.
For sannheten er: Likestilling blir ikke sterkere av at vi diskuterer hvem som “eier” den.
Den blir sterkere av resultater.
Og der har vi fortsatt en vei å gå.
Vi vet at vold i nære relasjoner fortsatt rammer altfor mange. Vi vet at kvinnehelse fortsatt nedprioriteres. Vi vet at gutter faller fra i skolen.
Og vi vet at fremgang ikke er irreversibel, kvinneandelen på Stortinget har faktisk gått ned nå.
Likestilling må vinnes, igjen og igjen.
Derfor trenger vi mer enn gode intensjoner.
Vi trenger prioriteringer.
Vi trenger tempo.
Og vi trenger gjennomføringskraft.
For likestilling handler om noe helt grunnleggende, frihet.
Frihet fra vold.
Frihet til å delta.
Frihet til å leve livet sitt slik man selv ønsker.
Det er den friheten vi må fortsette å kjempe for, hver eneste dag.
I tiår etter tiår sto det fem menn på sokkel utenfor Stortinget. Som om det ikke
betyr noe at halvparten av befolkningen skal være representert i demokratiets viktigste sal, stortingssalen
Takk til Anna Rogstad og til alle andre som har brøyta veg for oss andre. Nå er det vi som er på vakt og har ansvar for å gjøre jobben!