Ungdomskriminalitet starter ikke med granatkasting
Ungdomskriminalitet starter ikke med granatkasting i Oslo. Den starter ikke med knivangrep på Strømmen eller vold på Eidsvoll videregående skole. Når vi kommer dit, har noe allerede gått fryktelig galt.
Vi må derfor ikke bare spørre oss hvorfor disse hendelsene skjer, men om vi som samfunn evner å gripe inn tidligere og presist nok, til å stanse en utvikling som kan ende med grov vold, kriminalitet og ødelagte liv. For når ungdom først begår alvorlige handlinger, er handlingsrommet allerede snevert.
Det begynner lenge før volden blir synlig
For det starter tidligere. Med utrygghet. Med vold i hjemmet. Med barn som lever i konstant beredskap, uten å vite om kvelden blir rolig eller eksplosiv. Det starter med utenforskap og følelsen av å stå på utsiden av fellesskapet. På skolen, i fritidsaktiviteter og i nærmiljøet. Og det starter når vi ikke klarer å samle innsatsen rundt dem som trenger det mest, tidlig nok og kraftfullt nok.
Her er det viktig å nyansere bildet. 9 av 10 barn og unge har det bra. De fleste vokser opp i trygge rammer, med voksne som ser dem og systemer som fungerer. Nettopp derfor må vi ta på alvor den ene som ikke har det. For det er ikke tilfeldig hvem som faller utenfor. Forskning og erfaring viser at mange unge som begår alvorlig kriminalitet selv har opplevd vold, omsorgssvikt eller alvorlig utrygghet i oppveksten. Å avdekke og avverge vold tidlig er derfor noe av det viktigste vi kan gjøre. For barnet her og nå, og for samfunnet på lengre sikt.
Når varsellampene blinker uten at noe skjer
Altfor ofte møter vi ungdomskriminalitet som enkeltsaker. En hendelse. En ungdom. En overskrift. Men barn lever ikke i enkeltsaker. De lever i familier, skoler og nærmiljøer der signalene ofte er synlige lenge før det blir alvor. Økende fravær. Eskalerende konflikter. Barn som skyves ut av fellesskapet, eller som trekker seg unna. Ungdom som tester grenser fordi voksne rundt dem ikke klarer å sette dem tydelig nok. Likevel blir disse signalene altfor ofte ikke fulgt opp med en samlet og koordinert innsats.
Barneombudet er bekymret for at vold mot barn avdekkes for sjelden, og for at det sendes få bekymringsmeldinger fra helsestasjon og barnehage. Selv om det er disse tjenestene som ser de minste barna mest. Skal vi lykkes med tidlig innsats, må vi forstå hvorfor varslingen er lav. Ikke for å plassere skyld, men for å fjerne barrierer som hindrer handling når barn trenger hjelp. Det handler om kompetanse, tid, tydelige rutiner og trygghet for at varsling faktisk fører til oppfølging.
Tidlig innsats må bli det letteste og klokeste valget
Dette må føre til endringer i politikken. Vi må styrke kompetansen hos alle dem som møter barn tidlig, slik at de kjenner igjen tegn på utrygghet og vet hva de skal gjøre. Vi må samarbeide bedre på tvers av tjenester og sektorer, slik at ansvar ikke pulveriseres og bekymring ikke forsvinner i overgangene mellom systemer. Når 400 barn venter på et trygt fosterhjem, er det en krise. Da må kvalitet, kapasitet og kontroll i barnevernet styrkes, slik at barn som trenger de mest inngripende tiltakene faktisk får trygg og riktig hjelp.
I samfunnsdebatten snakker vi mye om den urolige verdenen vi lever i. Om krig, stormakter og sikkerhetspolitikk. Samtidig lever mange barn og unge med en langt mer umiddelbar frykt: for det som skjer innenfor husets fire vegger, på skoleveien, i skolegården eller på nettet. Også her blinker varsellampene over tid, men vi mangler ofte den samme systematiske tilnærmingen til risiko, forebygging og beredskap.
Akkurat som vi ruster opp Forsvaret, må vi ruste det forebyggende arbeidet rundt barn og unge. Politi og straff er nødvendige virkemidler i møte med kriminalitet, også ungdomskriminalitet. Men de løser ikke utfordringene alene. Den virkelige forskjellen skapes tidligere. I barnehagen. I skolen. I frivilligheten. I barnevernet og helsetjenestene. Og ikke minst i samarbeidet mellom dem.
Det viktigste vi kan gjøre, er å skape trygge nærmiljøer der barn kan vokse opp uten frykt. Der foreldre kan sende barna sine på skole uten klump i magen. Og der samfunnet tar ansvar tidlig nok til at utrygghet ikke får utvikle seg til vold, kriminalitet og uhelse.
Ungdomskriminalitet starter ikke med de mest dramatiske overskriftene. Men det er der den ender, hvis vi ikke griper inn i tide.
