Verdier må skapes før de kan deles
Det ser ut til at noen partier har glemt prinsippet om at vi må skape de verdiene som gir oss penger inn i statskassen før vi kan dele dem ut igjen til gode formål. Det siste året har regjeringen gjort det vanskeligere å investere, dyrere å ansette og den politiske risikoen har økt. Det får konsekvenser.
På ett år har skattene økt med over 50 milliarder kroner. Økt arbeidsgiveravgift, økt formuesskatt, økt utbytteskatt, økt grunnrenteskatt på vannkraft, ny grunnrenteskatt på havbruk og ny grunnrenteskatt og nytt høyprisbidrag for landbasert vindkraft. De voldsomme endringene sendte sjokkbølger gjennom Børsen.
Norge har aldri hatt det laveste skattenivået, men skattesystemet vårt har alltid vært relativt stabilt med skiftende regjeringen. Det systemet har regjeringen gått helt bort fra. Og jeg forstår godt at det skaper usikkerhet.
Store, drastiske og plutselige endringer i rammevilkårene for næringslivet skaper økt politisk risiko. Konsekvensene kan bli at investorer velger å vekte seg ned i Norge, eller stiller enda høyere krav til avkastning hvis de skal stille med prosjektfinansiering for selskaper som ikke er på Børsen. Det kan rett og slett gjøre det vanskeligere å skaffe finansieringen jobbskaperne over hele landet trenger for å vokse, ansette flere og skape større verdier for fellesskapet.
De siste årene har vært krevende og vi har alle blitt stilt overfor store prøvelser. Ingen politikere kan styre kriser som er helt utenfor vår egen kontroll, men den viktigste jobben vår er å håndtere de krisene vi blir servert. Når verden er urolig og folk er bekymret må politikerne skape ro om det vi kan skape ro om. Gjenreisingen etter pandemien, Putins krig i Europa med skyhøye energipriser og prisstigning ville ikke vært annerledes hvis Høyre styrte landet. Men Høyre ville prioritert annerledes.
Vi ville ikke økt arbeidsgiveravgiften og økt formuesskatten. Eller brukt tid og penger på å oppløse fylker og kommuner eller på å gjenopprette polititjenestesteder og domstolsadministrasjoner. Eller for den saks skyld brukt tid og krefter på å utrede hvordan vi kunne kaste private aktører ut av velferdsmiksen vår.
Jeg er bekymret for at regjeringen gjør en del politiske grep som gjør det vanskeligere å løse de langsiktige utfordringene. For høy inflasjon og lav vekst kombinert med økte skatter og økt politisk risiko kan fort gå utover de investeringene vi trenger for å skape vekst igjen. Da må vi passe på at de kortsiktige løsningene ikke kommer i konflikt med de langsiktige behovene.
For å ta et eksempel på en langsiktig utfordring. I dag står det fire i yrkesaktiv alder bak hver pensjonist. I 2060 vil det stå to yrkesaktive bak hver pensjonist. Det betyr at vi er helt avhengig av flere bedrifter, flere jobber og flere i jobb som kan bidra til å finansiere velferdssamfunnet vårt. Den jobben må gjøres i dag og vi må gjøre det lønnsomt å skape jobber, lønnsomt å ansette og vi må klare å hjelpe flere mennesker inn i jobb.
Derfor ville vi heller brukt tid på å gjøre det rimeligere å ha folk ansatt gjennom å fjerne økningen i arbeidsgiveravgiften. Vi ville gjort det enklere for folk å skaffe seg jobb og enklere for bedriftene å skaffe seg arbeidskraft ved å ikke gjøre innleiereglene urimelig strenge. Vi ville latt bedriftene beholde mer kapital til å investere gjennom å fjerne økningen i formuesskatten. Og vi ville satt fart på den grønne verdiskapingen gjennom en egen forskningspakke.
Uten et privat næringsliv med tilgang på riktig kompetanse som skaper verdier som bidrar til statsbudsjettet så blir det ikke mye penger for politikerne å bruke på offentlig finansiert velferd som barnehage, skole, helsehjelp, politi og ordninger i NAV. Det må vi aldri glemme.
