Kvinnekamp anno 2016
Kvinnekamp er i Norge i dag dessverre ofte assosiert med heftige parolemøter hvor unge jenter forlater møtene lettere sjokkskadet etter å ha blitt «satt på plass» av voksne kvinner som mener de eier kvinnedagen.
Den Internasjonale Kvinnedagen har på ingen måte utspilt sin rolle, men det har måten vi markerer den på.
Når parolene er så partipolitiske og i stor grad handler om andre ting enn hva kvinner kjemper for fordi de er kvinner eller brenner for andre kvinner , da blir jeg skeptisk. De siste 12 årene har jeg vært lokalpolitiker og som jordmor jobber jeg hver dag med og for kvinner.
Vi blir stort sett godt behandlet i jobben vår, omtalt godt og har høy anseelse blant folk. Respekt for jobben vi gjør er stor.
Det er nødvendig fordi det er en viktig jobb. Jordmødre er opptatt av dette og av kvinners rett til å føde trygt og ha trygge rammer rundt kvinnene som skal føde og deres nyfødte barn.
Derfor bærer den Norske Jordmorforening paroler i årets 8 mars tog for å kjempe for kvinners rett til en naturlig fødsel. Det burde med all respekt være unødvending, men det er i dag helt nødvendig. Når kvinner skal reise hjem etter kort tid på Kvinneklinikken må kommunene være rustet til å ta i mot disse og her trenger vi å få belyst behovene hos de respektive kommuner
Regjeringen har i stortingsmelding 26 om fremtidens primærhelsetjeneste satt dette på dagsorden, og de forebyggende tjenestene i kommunene rettet mot barn og unge og deres foreldre, inkludert svangerskaps og barselomsorgen er styrket med 767,6 millioner i perioden 2014-16. Dette er avgjørende og helt nødvendig. I tillegg må både kvinner og menn i helsesektoren ha kunnskap om og evne til å se den enkelte bruker av tjenesten. Dette stiller både min og andre helsearbeidsplasser høye krav om
I 2016 burde man likevel slippe å høre voksne menn skrive avisinnlegg og gå på talerstolen i Bergen bystyre for å omtale dette som ”trøste og bære” yrker. Det kan hende at Aps representant gjorde dette for å være morsom, eller et klosset forsøk på å vise at en bryr seg, men han latterliggjør et livsviktig yrke – og det blir så feil.
Høyre er også bekymret for at byrådets ønske om å rekommunalisere private arbeidsplasser rammer kvinnelig helsepersonell som ønsker, merk ønsker, å jobbe på private sykehjem.
Hvor kommer kvinnekampen inn her? Jo- dette handler om kvinnelige (i all hovedsak) sykepleiere som ønsket å jobbe i private sykehjem fordi de får mer medbestemmelse, påvirkningsmuligheter og dermed mye større trivsel på arbeidsplassen sin, mindre sykdom og svært fornøyde brukere og pårørende.
Dette får de ikke lov til fordi noen andre mente at de ikke fikk samme pensjon som i kommunen – det eneste argumentet det nye byrådet legger frem når de rekommunaliserer viktige arbeidsplasser.
Norge har kunnet skilte med flere gode rollemodeller som har banet vei for kvinnene. God, men ikke nok deltakelse i storting og regjering og flinke og tøffe kvinner i samfunnsdebatten er viktig, selv om vi har en jobb å gjøre også her.
Skal vi også i fremtiden fortsette å stemme flere menn enn kvinner inn i lokale kommunestyrer? Det er ingen tvil om at kommunestyrene blir riktigere sammensatt med en jevnere balanse – kvinner og menn ofte opptatt av ulike ting, og ser problemer og løsninger på ulikt vis. Derfor er det vår jobb som kvinner å hjelpe andre kvinner opp og frem.
Kvinner trenger ikke nødvendigvis kvoteres inn i styrer lenger, fordi vi gjennom mange års fokus på likestilling og lik deltakelse i samfunnslivet er på god vei, ved at kvinner får jobber fordi de duger, ikke fordi de er kvinner. Det er målet.
Jeg er glad for at vi har en næringsminister som prioriterer å sette kvinnedeltakelse i store bedrifter på dagsorden, og som gir klar beskjed når det ikke en gang har vært vurdert kvinner til ledige styreverv i store bedrifter. Det er også godt å se at prestisjefylte høyskole – og universitetsstudier nå i større grad domineres av kvinner. Dette vil forhåpentligvis også naturlig bidra til en jevnere balanse i privat – og offentlig sektor i årene som kommer.
I Høyre er vi opptatt av at kvinner skal gis like muligheter som menn. Og det skal vi fortsette å ha fokus på. Vår statsminister har i flere anledninger tatt til orde for at kvinner også i andre land må løftes opp og frem. Dagen i dag 8. mars er den internasjonale kvinnedagen. Våre utfordringer her hjemme som kvinner må sies å være lave sammenliknet med hva kvinner i andre land møter. Vi må løfte blikket utover og bli bevisst på hvilken hverdag kvinner i veldig mange andre land opplever. Kvinnekamp er også en kamp om menneskerettigheter.
La oss ikke glemme at vi har det ganske bra her hjemme. Når kvinner i større grad deltar i debatt og politikk klarer vi å speile det samfunnet vi lever i. Og vi kan bidra til et samfunn med likeverd. Dette må vi aldri ta for gitt.
Gratulerer med dagen til alle kvinner – røde som blå!
