Et politisk sykehuskompromiss kan koste mer enn optimistiske spareplaner på papiret
Det skjedde i Østfold, de bygget et sykehus midt i ingenting på Kalnes, det var god plass, plass til parkering av alle de tusen ansatte som måtte kjøre på jobb istedenfor å sykle eller å gå.
Nye kollektiv-muligheter ble lansert, men behovet for bil består, fordi sykehuset ligger langt fra der folk bor. Folk som har barn i barnehage, skole, fritidsaktiviteter, folk som liker egen fritid. Folk som jobber kveldsvakt med påfølgende morgenvakt, folk som har vakt og bakvakt og annen vakt, dugnad på barnas fotballag kanskje.
De må hjem når jobben er ferdig, ikke når bussen går. De må tilbake på jobb når jobben begynner, ikke når bussen går. De har ikke lenger bakvakten og hjemmevakten hjemme, de har den på jobb, fordi sykehuset ligger for langt unna der folk bor.
Nedskaleres allerede
Planleggingsprosessen forut for ny sykehusstruktur i Innlandet, der Moelv er det foretrukne alternativet til Helse Sør-Øst, kjennetegnes av svært optimistiske forutsetninger om sykehusets effektivitet og tilgang på kompetent arbeidskraft.
Risikoen for at Mjøssykehuset blir for trangt ser ut til å være godt kjent, men hensynet til å holde investeringskostnadene lavest mulig ser ut til å være rådende, og sykehuset nedskaleres allerede nå.
Resultatet kan fort bli at hovedsykehus-modellen velges, men at realiteten blir et 0+-alternativ med nytt Hamar sykehus på Moelv.
Samme feil
Mjøssykehuset er verken bærekraftig eller miljøvennlig. Fagmiljøene og pasientene vil lide under en sykehusmodell som ikke gir et stort samlet sykehus, slik man opprinnelig ønsket. Spesialistene kan ikke jobbe på en lokasjon, men må drive ambulerende virksomhet mellom sykehus. Pasienter fra den mest folkerike delen av Innlandet vil få den mest fragmenterte sykehusstrukturen.
Jeg tror det vil være nyttig med større grad av erkjennelse av hva som kan gå galt i disse prosessene, for å sikre læring på alle nivåer. Det er forståelig at store offentlige prosjekter ikke alltid går som planlagt og at det er krevende å forutse behov langt fram i tid. Det er likevel viktig at årsaksforklaringene bak slike prosjekter er tydelig forstått og erkjent på alle nivåer.
Hvorfor tar man ikke lærdom av prosjektene som har gjort de samme feilene HSØ er i ferd med å gjøre igjen?
Det er pasientene og de ansatte som til slutt betaler den høyeste prisen. Jeg stiller spørsmål ved om det er den samfunnsøkonomisk beste løsningen som nå seiler opp som favoritt hos HSØ og SI. De langsiktige kostnadene kan fort bli veldig mye høyere enn det som spares på papiret.
Best for flest mulig
Hele Innlandet ønsker et bærekraftig sykehustilbud. Ekspertene i Cowi har sagt at sykehus i Hamar er det som vil gi en betydelig giv for hele Innlandet – ikke bare Hamar. Vi trenger et sykehus for hele regionen, men da bør det legges der tilbudet kan bli best for flest mulig.
Synergieffekten vi kan oppnå innen forskning og innovasjon gjør at sykehuset vil fremstå som en attraktiv arbeidsplass for dyktige helsearbeidere.
Hamar kan tilby flest alternative arbeidsmuligheter for ektefelle eller samboer. I tillegg vil kunnskapsklyngen rundt sykehuset og bioteknologi-klyngen, som allerede er godt etablert, gi et viktig bidrag inn i fagmiljøet.
Vi bør ikke gjøre som på Kalnes, hvor man valgte et dårlig kompromiss for alle parter. Men det kan dessverre fort skje igjen, når HSØ har offentliggjort sin favoritt blant de to modellene som er utredet.
Et valg som i stor grad er basert på politiske kompromisser.
