Nei til mer statlig eierskap
Vi trenger sterkere privat sektor i Norge. I dag er alt for stor del av industrien under statlig eierskap.
Hele 60 prosent av formuen i Norge eies av staten. I tillegg ønsker venstresiden i Norge ytterligere statlige eiermakt ved å øke andelen av statlig eierskap innen grønn industri. Dette er uheldig. Dette er å gjenta mislykket planøkonomi fra 50-tallet.
Hvorfor skal staten går inn som eiere i bedrifter som skal utvikle såkalt grønn teknologi når selskaper som driver innen dette segmentet allerede er de mest ettertraktede på aksjemarkedet og at norsk industri allerede er kommet godt i gang med grønn omstilling. Et statlig oppkjøp i innovative gründerselskaper vil sannsynligvis være risikofylt, til overpris og til hinder for innovasjon og utvikling.
Erfaring viser at Staten gjennomgående er en svak eier. Det er lang avstand mellom departement og bedrift. Se på hva Staten klarte å overse i f.eks. Equinors USA-engasjement. Om lag 200 milliarder kroner tapt – eller rundt 100 ganger totalbudsjettet for Horten kommune. (Statens eierandel i Equinor: 70,41%)
Tryggve Tamburstuen, tidligere statssekretær (Ap) under regjeringen Bratteli, hevder i Aftenposten (2/5) at staten gikk inn og styrket norsk eierskap da oljealderen kom til Norge. Det regjeringen Bratteli gjorde var å etablere verktøy for å ta vare på statens tarv. Dette hadde sin bakgrunn i Lov om petroleumsvirksomhet, hvor følgende slås fast i §1.1: Den norske stat har eiendomsrett til undersjøiske petroleumsforekomster og eksklusiv rett til ressursforvaltning.
Staten gikk ikke inn i teknologiselskaper, men opprettet Statoil – Den norske stats oljeselskap – (nå Equinor ASA) med mål om å drive med oljeutvinning og oppbygging av kompetanse, samt Oljedirektoratet som forvaltingsorganer for å tilfredsstille vilkårene i det som kalles Petroleumsloven.
Norske teknologiselskaper var allerede i gang med oljealderen. Etableringen av petroleumsvirksomheten i Norge skjedde samtidig med oljekrisen i 1973, og dermed mer eller mindre kollaps i kontrahering av nye skip. Hele den maritime leverandørindustrien måtte finne seg et nytt marked, og det mest nærliggende var petroleumsvirksomheten på norsk sokkel. Aker-gruppen var allerede god i gang med å betjene letevirksomheten på norsk sokkel. De bygde nye og moderne borerigger og fikk et gjennombrudd både nasjonalt og internasjonalt med Aker H3 riggene, hvor flere fortsatt er i drift nær 50 år etter at de ble ferdigstilt. Poenget er at teknologiindustrien omstilte seg til nye markeder uten at staten gikk inn med kapital, da staten på 70-tallet ikke hadde så store kapitalreserver som i dag.
Det staten gjorde for å sikre oppbygging av norsk kompetanse var å lage målsettinger vedr. norsk deltagelse i utbyggingene på sokkelen da det ble gitt til utvinningstillatelser til oljeselskapene. Utbyggingsprosjekter ble derfor kanalisert til norske verft som i sin tur benyttet de underleverandørene de brukte tidligere. Samtidig krevde en rekke av prosjektene nye krevende tekniske løsninger hvor norske leverandører fikk i oppdrag å utvikle disse. Slik ble den norske industriklyngen for petroleumsnæringen utviklet og er i dag verdensledende. Erfaringen vi kan trekke er at skal man lykkes med å utvikle ny teknologi, må kunden være krevende og være villig til å ta i bruk nye løsninger som tidligere ikke har vært i markedet.
Skal denne suksessoppskriften videreføres inn i den grønne omstillingen, er det ikke ved å gå inn med statlig kapital i en rekke oppstartsbedrifter som er løsningen. Dersom ideene er gode og forretningsplanen er troverdig, vil investorer og senere aksjemarkedet sørge for å kapitalisere nye bedrifter.
Det som staten og det offentlige kan gjøre er å bruke sine allerede eksisterende eierskap i energiproduksjonen til å stille krav til kraftprodusentene og nettselskapene om å forsterke nettet, øker produksjons- og overføringskapasiteten slik at gode industri-idéer kan la seg realisere. Med andre ord, oppgradere Norges infrastruktur for elektrisk energi som i alt vesentlig er offentlig eid. Invester overskuddet de offentlig eide kraftselskapene til forbedret infrastruktur i stedet for å sukre offentlig budsjetter med overskuddet fra kraftselskapene. Dette vil være å legge til rette for ny industriutvikling.
