Sparegrisen og kommunegjelden
I det siste har du i Gjengangeren kunnet lese flere ytringer om den kommunale sparegrisen, kalt disposisjonsfond, og om Horten kommunes gjeld på 3,5 milliarder kroner.
Det kan være fristende å si at det hagler med påstander fra alle kanter. Det er jeg trygg på forvirrer mang en leser.
Det eneste som er helt sikkert er at kommunegjelden er på ca 3,5 milliard kroner, at disposisjonsfondet var på ca 280 millioner ved årsskiftet, og at kommunens vedtatte budsjett og økonomi- og handlingsplan estimerer at disposisjonsfondet er tomt i 2025. Helt tomt.
Fra ordføreren gjentas det at gjelden har steget i takt med flertallsvedtak om nye låneopptak i kommunestyret. Andre steder fra hører vi at gjelden har økt i takt med Arbeiderpartiets investeringslyst og nærmest sløsing med penger.
Hva er egentlig sant? Og hvordan ble det slik?
Det korte svaret er: Ordføreren og makten han har. Det lange svaret skal jeg forsøke å forklare enkelt nedenfor, men først skal jeg introdusere et politikerord: Voteringsrekkefølge.
La oss si at partiene i kommunestyret skal bestemme hva de ønsker servert til lunch. I politikken er det (nesten) alltid slik at flertallet bestemmer, så når 21 representanter eller mer i Hortens kommunestyre stemmer for et forslag – ja, så blir det sånn (det er 41 representanter, og 21 gir flertall). Hvorfor er det da allikevel slik at når de aller fleste i kommunestytresalen vil ha gryterett til lunch, så blir det allikevel servert pannekaker?
I et tenkt eksempel kan det være sånn at ordføreren har skikkelig lyst på pannekaker. Det har også SV, som fremmer forslag om nettopp pannekaker til lunch. MdG og R har veldig lyst på rundstykker, H, FrP og KrF samles om et forslag om kyllingsalat. AP har på forhånd avklart internt at gryterett burde på menyen og får støtte av SP. Alle fremmer sine forslag i tur og orden. Det debatteres (selvsagt) og fremmes mange gode argumenter fra talerstolen. Til slutt kommer kommunestyret til avstemmingen – voteringen – som ledes av ordføreren.
Ordføreren vet endel om hvordan kommunestyret vanligvis oppfører seg, og planlegger under debatten hvordan avstemmingen skal gjennomføres – voteringsrekkefølgen.
Ordføreren vet også at H, FrP og KrF ikke liker gryterett i det hele tatt. Det er nesten det verste de vet. Han vet også at AP ikke liker kyllingsalat, at rundstykker ofte blir litt lite mat, og mange vil foretrekke pannekaker i stedet. Pannekaker er noe alle kan spise, men det var ikke så mange som hadde lyst på det. Bortsett fra ordførern og SP, da.
Når ordføreren får tenkt seg om og sett på forslagene, setter han sammen avstemmingen. Og siden ordfører er nettopp det – ordfører og møteleder – er det han som bestemmer. I tillegg står det i kommuneloven at alle politikere som møter i kommunestyret er lovpålagt å stemme. De kan ikke velge å stemme blankt, og må ta stilling til det ene eller andre i avstemmingen – voteringen.
Så starter ordføreren voteringen, og voteringsrekkefølgen blir nå avgjørende for hva som blir resultatet. Først spør ordføreren kommunestyret om de vil ha lunch eller ikke, og sier at de som er i mot lunch skal vise stemmetegn. Ingen stemte mot, og det blir enstemmig bestemt at man skal ha lunch. Så setter han to forslag opp mot hverandre, hvor det som får flest stemmer går videre til neste runde. Først settes rundstykker opp mot kyllingsalat. Rundstykker får flertall, og går videre. Neste blir å sette rundstykker opp mot gryterett. Gryterett får flertall, og går videre. Nå står ordføreren igjen med to forslag: Gryterett og pannekaker. Ordføreren har jo planlagt dette, så lenge før avstemmingen begynte visste han at dette var alternativene det ville bli stemt over til lunch. Ny votering, og pannekaker får støtte fra både 21 av stemmene, mens 20 stemte for gryterett. Det blir altså pannekaker til lunch. Det alternativet færrest av politikerne ville ha.
Ordføreren har spilt kortene sine riktig, og kan etterpå med stolthet si at det var et flertall for pannekaker til lunch.
Voteringsrekkefølgen – hvordan ordføreren styrer avstemmingen i kommunestyret – avgjør hvilket forslag som får flertall. Så når ordføreren representerer et politisk flertall som ønsker å ta opp mer lån, ja så blir det tatt opp mer lån. Det ligger i ordførerens makt å legge opp til det.
Jeg legger ikke skylden for kommunens gjeldsøkning over åtte år på ordføreren. Slett ikke. Det er et flertall bak, det har han helt rett i. Men, flertallet viser ikke nødvnedigvis et riktig bilde. Dessverre. Politikerne ender i hvert eneste møte med å stemme for noe de egentlig er i mot, fordi ordføreren bestemmer hva det skal stemmes over og hvordan. I tillegg til at kommuneloven pålegger politikerne å stemme.
Derfor stemmer politikerne for den lunchen de synes er grei nok, selv om det ikke er den maten de egentlig ville ha. Eller med andre ord; derfor stemmer politikerne for økte låneopptak, selv om de innerst inne er i mot. Og da blir det flertall.
