Jeg tenker mye på hvilken verden du skal vokse opp i

Kjære Amanda! Jeg kjenner på en uro for at fremskrittene vi har tatt, ikke er så selvfølgelige som vi ønsker å tro, skriver Tone Wilhelmsen Trøen til barnebarnet.

Kjære Amanda 

Som andre toåringer er du full av nysgjerrighet og har stadig sterkere meninger om hva du vil. Du herjer med storebroren din og leker med lekene hans. Du vet ennå ingenting om likestilling, kvinners rettigheter eller kampene generasjonene før deg har kjempet. Eller om hva litt eldre jenter enn deg møter av utfordringer i hverdagen.

Men jeg tenker mye på hvilken verden du skal vokse opp i. Og jeg kjenner på en uro for at fremskrittene vi har tatt, ikke er så selvfølgelige som vi ønsker å tro.

Friheten kom ikke av seg selv

Hjemmefra lærte jeg at det meste var mulig hvis man bare turte prøve. Foreldrene våre ga oss tillit og forventet at vi tok ansvar. Da jeg tok førerkort, lærte pappa meg raskt å skifte dekk på bilen. Han ville ikke at jeg skulle bli stående langs veien med punktering og vente på at en mann stoppet for å hjelpe meg. Vi skulle bli selvstendige og trygge. Det var målet. 

Men Amanda, den friheten jeg fikk med meg hjemmefra, har kvinner gjennom generasjoner måttet kjempe for.

Fra kvinnene som på slutten av 1800-tallet krevde utdanning, økonomisk selvstendighet og stemmerett, til dem som kjempet for retten til arbeid, barnehager og muligheten til å kombinere familie og yrkesliv.

Noen tok de store, synlige kampene. Andre utfordret på arbeidsplassen, i politikken eller hjemme rundt kjøkkenbordet. Vi står på skuldrene til alle disse kvinnene. Det vi i dag tar som en selvfølge, har andre måttet kjempe frem.

Husker fortsatt ubehaget

Jeg var ung småbarnsmor første gang jeg satt i kommunestyret. De fleste der var menn på min fars alder. Vi tok med oss ulike erfaringer inn i lokalpolitikken. De hadde kanskje rukket både å spise middag og lese avisen før kveldsmøtene. Jeg hadde så vidt rukket å hente i barnehagen, lage middag, instruere barnevakten og løpe av gårde. 

Det lærte meg noe om hvorfor det er så viktig at demokratiet gjenspeiler befolkningen. Skal vi forstå hva som må endres i samfunnet, trenger vi mennesker med ulike erfaringer rundt bordet. Derfor ble flere barnehageplasser min første kampsak. For også på slutten av 1980-tallet var det viktig for kvinners mulighet til å delta i arbeidslivet og i politikken.

Da jeg møtte til mitt første styremøte i det kommunale energiselskapet, ønsket styrelederen meg velkommen med ordene: «Så hyggelig at det endelig er ei dame i styret. Og se, hun har pyntet seg for oss også!»

Mulig det var hyggelig ment. Men jeg var ikke der for å pynte opp styrerommet. Jeg var der for å bidra med min kompetanse. Andre opplevelser har vært mer alvorlige. Som ung kvinne på jobbreise måtte jeg bruke all min fysiske kraft for å hindre en mannlig kollega fra å komme seg inn på hotellrommet mitt. Jeg hadde ikke invitert ham inn eller gitt ham noen grunn til å tro at han var velkommen.

Jeg husker fortsatt ubehaget jeg følte av at han hadde sneket seg etter meg. Men også at jeg etterpå begynte å lure på om det var jeg som hadde gjort noe galt. Hadde jeg sagt noe som kunne misforstås? Sendt signaler uten å være klar over det?

Det var han som gikk langt over grensen. Likevel var det jeg som stilte spørsmål ved min egen oppførsel.

Kampen er ikke over

For til tross for alle de historiske fremskrittene for likestilling har vi fortsatt alvorlige utfordringer. 

Voldtektsutvalget viste i 2024 til at én av fem norske kvinner rapporterer å ha blitt voldtatt minst én gang i livet. Én av fem! Og vold i nære relasjoner, som i hovedsak rammer kvinner, er en av vår tids største samfunnsutfordringer.  Det gjør meg både sint og opprørt. Hva er det som gjør at enkelte menn mener de har rett til å krenke kvinner? Og hvorfor har vi, etter så mange år med likestillingskamp, ikke kommet lenger?

Jeg mener det er grunn til å være bekymret for ytterligere tilbakeslag for likestillingen. Det finnes fortsatt holdninger i samfunnet vårt som utfordrer kvinners selvstendighet, rettigheter og frihet. Rettigheter som er kjempet frem, må også forsvares. Vi må ikke tro at utviklingen bare kan gå én vei. Ingen generasjon kan hvile på det andre har oppnådd.

Kvinnene som gikk foran

Kjære Amanda, jeg håper du vokser opp i et samfunn der ingen kommenterer utseendet ditt før de lytter til hva du sier. Der du aldri trenger å bevise at du fortjener en plass ved bordet fordi du er kvinne. Jeg håper du aldri opplever at en mann tar seg til rette på din bekostning. Men skulle det skje, håper jeg du aldri bruker et eneste øyeblikk på å lure på om det var din skyld.

Jeg skal fortelle deg historiene om kvinnene som gikk foran oss. Ikke fordi du skal føle at du skylder dem noe, men fordi du skal vite at friheten og mulighetene dine ikke har kommet av seg selv.

Og jeg skal forsøke å bidra til at du får samme tro på egne muligheter som jeg fikk med hjemmefra. Som da oldefaren din lærte meg å skifte dekk. Ikke fordi jeg måtte klare alt alene, men fordi jeg skulle vite at jeg kunne.

Det er den friheten jeg ønsker for deg. En frihet som ikke har kommet av seg selv og som derfor aldri kan tas for gitt.