Vis meg din lidelse, kvinne!

Etter å ha dykket ned i fenomenet kvinnehelse det siste året, er jeg rystet over én ting: Hvor ofte kvinner må fortelle om lidelsen sin før vi tar den på alvor. Det mangler ikke på historier om kvinner som lider i hverdagen og gjennom arbeidslivet. Det som mangler, er at vi tar disse historiene på alvor før kvinnene selv må fortelle om dem. Altfor mange har lært seg at smerter, plager og redusert livskvalitet er en del av det å være kvinne: Ta deg sammen. Ta en Paracet, eller bit det i deg. Det er på tide at vi tar kvinner på alvor.

For livsfasene påvirker oss, på godt og vondt. Menstruasjon er for de fleste en naturlig del av livet, men kanskje også litt spennende, skummel og ekkel på samme tid. For noen er den også forbundet med så sterke smerter at skolegang, arbeid og livskvalitet blir satt på vent. Én av ti jenter har endometriose, og mange venter i årevis på å få en diagnose.

Senere skal vi kanskje få barn. Noen opplever spontanaborter, missed abortions eller andre vanskelige tilstander. Såre brystvorter, fødselsdepresjon og ammetåke blir plutselig en del av hverdagen. Likevel vet altfor mange for lite om hva som kan møte dem før de opplever det selv.

Etter hvert skal ungene flytte ut, og man tenker at nå skal jeg jammen meg leve. Færre bekymringer, mer fritid. Slik er det nødvendigvis ikke, for samtidig som ungdommen hjemme er på sitt mest hormonelle, kan man selv havne på sitt eget hormonkjør. «Dødens pubertet», som noen har kalt det. Kineserne kaller det den nye våren. Jeg snakker om overgangsalderen. Jeg skulle ønske jeg hadde visst hva som traff meg da den kom. For mange er overgangsalderen en helt normal livsfase. For andre kan den innebære søvnproblemer, konsentrasjonsvansker, angst og frykt for at noe alvorlig er galt. Likevel kan det ta lang tid før man forstår hva som skjer, og før man får hjelp.

Det siste året har jeg latt meg irritere grenseløst. For tallenes tale er klare, og Kvinnehelseutvalget har slått det fast: Kvinner opplever et dårligere møte med helsetjenesten enn menn. Kvinner har høyere sykefravær, og på flere områder venter de uforholdsmessig lenge på behandling. Unge jenter venter i snitt syv år på å få diagnosen endometriose. Kvinner med alvorlig livmorfremfall kan vente i årevis på behandling. Og kvinner som lekker urin (de er mange) må gå i årevis med et problem som påvirker både arbeid, sosialt liv og livskvalitet – selv om behandlingen i mange tilfeller kan være relativt enkel.

Det er her jeg mener vi må stille et ubehagelig spørsmål: Hvorfor må kvinner så ofte fortelle om lidelsen sin før vi tar problemet på alvor? Når vi løfter kvinnehelse i offentligheten, kommer spørsmålet raskt: Hvem kan stå frem og fortelle sin historie? Hvem vil gi navn og bilde til utfordringen? Historiene er viktige. De gjør statistikken levende. De viser hvordan systemet faktisk oppleves for den enkelte. Men hvor mange kvinner skal eksponere seg selv, kroppen sin og livet sitt før politikere, helsevesen og medier skal forstå at problemene finnes? Kvinner må få hjelpen fordi de trenger den. Ikke fordi de er villige til å fortelle om lidelsen sin i beste sendetid.

Det er derfor jeg mener vi må slutte å behandle kvinnehelse som en samling enkelthistorier. Det handler om systemer, kunnskap og prioriteringer. Høyre har presset regjeringen i Stortinget for å få på plass konkrete tiltak for kvinnehelse. Vi gir oss ikke før kvinner får bedre tilgang til nødvendig behandling, blant annet hormonbehandling for overgangsalderen på blå resept.

Men dette handler om mer enn ett parti og én politisk sak. For meg handler det til syvende og sist om noe ganske enkelt: Vi må ta kvinner på alvor før de må bevise at de lider. Det handler om samfunnsøkonomi. Det handler om kvinner som faller utenfor utdanning og jobb. Om kvinner som har mistet livskvaliteten. Om kvinner som har gått rundt og fryktet alvorlig sykdom før de endelig har fått hjelp og en forklaring på hva som skjer med kroppen deres. Historiene fra kvinner rundt omkring i landet er mange nok. De fortelles rundt lunsjbordet, på foreningsturer og i fortrolige samtaler.

Nå er det på tide at de også høres på legekontorene og i sykehuskorridorene. Ikke fordi kvinner skal måtte vise frem lidelsen sin, men fordi vi vet at den finnes. De må møtes med handling, ikke en flåsete kommentar om å ta seg en Paracet.