Hverdagsheltene

I partilederdebatten mandag 14. august var både Audun Lysebakken og Bjørnar Moxnes i harnisk over det de kaller velferdsprofitører. De fremstiller det som om det offentlige formelig kaster penger etter private velferdsleverandører, uten å få noe igjen for det. Det er ikke slik det fungerer.

Når det offentlige kjøper tjenester fra en privat leverandør, skjer dette til en avtalt kvalitet og pris, oftest etter et anbud. Og tro meg, det offentlige gir ikke ved dørene. Til det er det alt for mange ivrige lokalpolitikere som meg selv, som stiller kritiske spørsmål. Norske kommuner er tvers igjennom profesjonelle innkjøpere, som både vet hva de vil ha og hva de er villige til å betale for det.

I tillegg er det også slik at private leverandører ofte leverer en høyere kvalitet til en lavere kostnad enn det offentlige selv klarer. Det er nemlig slik at dersom en privat leverandør ikke leverer, så risikerer de å miste oppdrag ved neste korsvei. Det er denne risikoen som hele tiden får private leverandører til å strebe etter å gjøre ting enda bedre – å utvikle seg og sine ansatte slik at man får en fordel i konkurransen med andre tilbydere. Det er denne risikoen man med god samvittighet skal kunne ta ut i form av velfortjent utbytte når man har gjort en god jobb.

Så lenge vi snakker om veiutbygging, håndverkstjenester eller vareleveranser er det greit, selv om kommunen er kunde. For hvordan skulle det bli da, dersom samtlige kommuner her i landet hadde en maskinpark tilsvarende store entreprenørselskap, og dessuten eide fabrikkene som lagde alle disse maskinene? Det skulle tatt seg ut! Det hadde jo vært kommunisme.

Nei, det er i det øyeblikket man tillater seg å tilby noe kommunen i teorien kan gjøre selv, at sosialistene bokstavelig talt ser rødt. Dersom for eksempel en privat barnehage drives sunt og går med overskudd, må det selvfølgelig være noe feil et sted. Da må noen ha blitt utnyttet på det groveste. Det hjelper ikke at disse bedriftene som drives godt, også leverer gode tjenester og tar godt vare på sine ansatte.

Snakk om å kaste blår i øynene på mennesker. Mennesker som har tatt utfordringen med å bidra til full barnehagedekning. Mennesker som har funnet sin livsoppgave innen rusomsorgen, innen psykiatrien, eller omsorgstjenester. Mennesker som hver eneste dag står opp og prøver å gjøre en liten del av verden litt bedre.

Som takk for dette, skal be møtes med skjellsord. Profitører, kalles de, og sidestilles med landssvikere og snyltere. Det er skammelig. Det de fortjener, er en medalje og hedersbevis.

Velferdsleverandørene er ekte hverdagshelter.