– Hva hadde du ventet?

Svært omstridt Kongolandsby i Frognerparken

Til venstre for Vigelands store fontene i Frognerparken vaier to norske og to belgiske flagg foran en merkelig rød portal. Bak den ligger en samling stråhytter av forskjellig størrelse. 15. mai åpnet  Lars Cuzner og Mohammed Ali Fadlabis omstridte kunstprosjekt.

Tekst: Lene Haug
Foto:  Jens Christian Blix

Har du besøkt Kongolandsbyen? Sjelden har et kunstprosjekt skapt så mye debatt i Norge. Kunstnerne som sa de ville gjenskape Kongolandsbyen fra 1914 ble sterkt kritisert og mottok trusler fra både nynazister og antirasister lenge før noen hadde sett utstillingen. Det er ikke daglig kost med så hissig stemning rundt kunst i Norge.

I 1914 bodde rundt 80 personer som ble kalt kongolesere på utstilling i stråhytter i Frognerparken i seks måneder.

Det var denne utstillingen Lars Guzner og Mohammed Ali Fadlabi sa at de skulle gjenskape. Noe som førte til en overopphetet debatt, regelrett raseri i mange leire og internasjonal oppstandelse.

I Norge vakte et innslag i TV-programmet  Trygdekontorets rasisme spesial stor oppmerksomhet. Der var Mohammed Ali Fadlabi i en svært hissig debatt med Hannah Wozene Kvam fra kunstnerkollektivet Queendom og pr-rådgiver Elisabeth Norheim som begge var sterkt kritiske til prosjektet.

– Fjern de flaggene

Omfanget av raseriet opplevde Frogner Høyres redaksjon direkte da vi var innom utstillingstomten kvelden før åpning.

Det var noen få mennesker der, som arbeidet med å legge siste hånd på verket. De saget litt, sprayet stråhyttene og tilbød oss vennlig en kopp kaffe

En journalist fra Dagsavisen var innom samtidig med oss, men kunstnerne var ikke til stede, de var i sitt atelier og arbeidet med ting til utstillingen der.

Stemmingen var god helt til Belgias ambassadør kom innom, for  han var ikke blid. I klare ordelag forklarte han hvem han var og at det var helt uakseptabelt at to belgiske flagg skulle vaie side om side med de norske på flaggstengene foran portalen.

–       Jeg kontakter UD og de flaggene skal ikke være der i morgen! Jeg kommer tilbake, sa han.

Det er mulig at han hadde lest The Guardian som i en kronikk tok sterk avstand fra prosjektet eller kanskje han hadde fulgt den opphetede debatten på twitter med hashtaggen #SomeoneTellNorway som fulgte i kjølvannet.

Uansett, de belgiske flaggene er ikke fjernet.

Hvem er de frivllige?

Det var knyttet stor spenning til åpningen av kunstprosjektet European Attraction Limited. Presse, kunstnere og vanlig publikum i skjønn forening gikk rundt, tittet inn i hyttene og stirret på hverandre. Hvor er de frivillige? Hvem er det egentlig som bor her? Spurte vi hverandre. Det var ingen som hadde krigsmaling i ansiktet og ingen som stilte i bastskjørt. Alle gikk rundt som på en vernissasje  tittet og snakket lavmælt i store og små grupper. Ingen ting spesielt skjedde, alle gav inntrykk av å ha oversikten og dyp forståelse av prosjektet mens de tittet rundt med forundrede blikk. Stråhyttene var der, noen med vegger og noen uten vegger, men hvor var egentlig menneskene? Det var jo dem vi hadde kommet for å se, det var idéen om mennsker på utstilling i stråhytter som lokket og forarget.

Forvirringen kom klart til uttrykk på pressekonferansen på Kunstneres hus etterpå.

–       Var det noen frivillige der?

–       Ja, svarte kunstnerne

–       Hvor mange frivillige var det?

Til dette svarte svarte Cuszner og Fadlabi ganske svevende at det var 300 påmeldte, men at de frivillige kom og gikk som de ville og at de ikke hadde oversikt over hvor mange som var der under åpningen.

Problemet til pressen og publikum var at det ikke gikk an å se hvem som var frivillige om hvem som var publikum. Det var mennesker som var mørke i huden, kanskje litt flere enn en vanlig ettermiddag i Frognerparken, men ikke påfallende mange flere og alle så helt vanlige ut.

Alle gikk i helt vanlige klær. Det var en nokså kjølig maikveld med litt regn i luften og ingen var halvnakne.

–       What did you think they would look like? Spurte Fadlabi journalistene gjentatte ganger.

Han fikk ikke noe svar. Journalister og kritikere kunne ikke svare uten å stille sine egne fordommer og forutinntatte holdninger til skue.

Kunstnere kom med tydelige spark til pressen, for at journalistene gikk flokk og siterte hverandre, brukte hverandre som kilder og ikke undersøke ting ordentlig selv.

–       You could just have visited our website. It is all there

Her er nettsiden til prosjektet – se selv

Kollektiv glemsel

Det er 200 års jubileet for den norske grunnloven som er anledningen. 100 års jubileet for vår nasjonale forfatning ble i 1914 markert på samme sted med en gigantisk jubileumsutstilling. Utstillingen var en enorm suksess. 1.5 millioner mennesker besøkte det som i dag er Vigelandsparken, hjertet i Frogner Bydel, for å se utstillingen.

Dette var på en tid da det bare bodde 2 millioner mennesker i Norge! Folk kom i strie strømmer til Frognerparken for se utstillingen som viste Norges utvikling fra bondesamfunn til et moderne industrisamfunn. De fikk dessuten se utstillinger av norsk kunst, idrett og friluftsliv. Det var en gigantisk feiring av Norge som en moderne og fri nasjon som ble arrangert fra 15. mai til 11. oktober 1914.

Den mest populære attraksjonen, med 1.2 millioner besøkende, var Kongolandsbyen, et inngjerdet område der rundt afrikanere levde på utstilling. Det var et åttitalls mennesker, menn, kvinner og barn som bodde i landsbyen. I seks måneder levde disse menneskene det skulle forgi å være deres naturlige liv, i sine egne klær, med sin egen mat og egne redskaper mens 1.2 millioner mennesker studerte dem. Menneskene som befolket landsbyen ble sagt å være fra Kongo, senere viste det seg at de var senegalesere.

Se video fra jubileumsutstillingen i Frognerparken 1914 – Eventyret på Frogner ble den kalt

Dette er en side ved grunnlovsjubileet i 1914 som nærmest har gått i glemmeboken. Den er ikke noe den moderne nasjonen Norge med sitt fokus på menneskerettigheter og fredspriser er stolt av, og derfor er den fortiet og glemt, mener Fadlabi og Cuszner. Dette ønsket kunstnerne å gjøre noe med.

Kongo eller Senegal – er det så nøye da?

Det at senegalesere ble fremstilt som kongolesere er en av de tingene kunstnerne har reagert på. En holdning som sier at Afrika er Afrika. De har ønsket å sette fokus på rasismen som fantes 1914 og den rasismen som fortsatt finnes 100 år etter.

–       Vi har bedt om frivillige til å befolke landsbyen på våre nettsider, sier Cuzner. Vi har ikke skrevet noe om hudfarge. Vi kan bare gjette oss til den basert på navn og nasjonalitet. Folk fra hele verden har meldt seg.

–       Folk reagerte veldig da de trodde at det bare var svarte senegalesere eller kongolesere som skulle bo i landsbyen. Det er så rasistisk. Som om ikke senegalesere kan bestemme selv hva de vil være med på. Nå som det viser seg at det er alle slags mennesker som er frivillige er det ingen kritikk, fortsetter Faldabi på engelsk.

Faldabi snakker engelsk under hele pressekonferansen. På spørsmål fra NRK om han kan svare på norsk nekter han.

–       Hvorfor? Dere har vel oversettere?

Stemningen i rommet er småamper.

Cuzner og Fadlabi er opptatt av den norske idéen om vår egen godhet og den rasismen som ligger i at vi ser oss selv og vår egen kultur som overlegen alle andre. Når vi i år feirer at Grunnlovens 200 år mener de at vi også trenger  å se på sider av norsk historie og kultur som ikke vakre og verdifulle.

–       Rasister og antirasister har på mange måter samme utgangspunkt, sier de

–       De bygger begge på en forestilling om overlegenhet. Det er ganske ironisk at vi har blitt angrepet og truet fra begge sider.

En skikkelig titt på oss selv

[framed_box width=»295px» align=»right»]

Mennesker på utstilling

Såkalte Human Zoos var ganske vanlig på slutten av 1800-tallet og frem til 1950-tallet. Disse skulle vise innfødte i sin naturlige omgivelser.

Det er mange temmelig groteske eksempler. Blant annet ble Ota Benga, fra Kongo stilt ut i Bronx Zoo sammen med forskjellige aper  i 1906.

Les mer om utstillinger av mennesker

[/framed_box]

Kongolandsbyen 2014 er et kunstprosjekt skapt like mye gjennom reaksjonene og debattene som gjennom oppsettingen av stråhyttene.

Kunstnerne ønsker at vi skal se oss selv godt i speilet og ikke være fullt så selvtilfredse og sikre på at vi ikke har temmelig rasistiske holdninger selv.

De har nærmest satt opp en felle som mange har gått rett inn i med moralsk forargelse i blikket. Da vi vandret rundt i landsbyen på jakt etter noen som så ut som frivillige, litt undertrykte kanskje, noe vi kunne kritisere, så fant vi ingen ting. Det var oss selv vi så. Folk som oss.

Uten å være kunstkritiker, vil jeg påstå at dette er et genialt kunstprosjekt. Jeg tror imidlertid ikke at vi har sett alt ennå. Kongolandsbyen skal stå der ut august og kommer til å få mye besøk av alle slags folk fra hele verden som ser på hyttene og hverandre og debatten er ikke over.

Som en avslutning se gjerne videoen fra februar der Fadlabi og Cuzner sier at de har bestemt seg for å avblåse prosjektet på grunn av kritikken. Den forklarer en god del om hva de to kontroversielle kunstnerne tenker.

Og for all del ta deg flere turer til Kongolandsbyen i sommer og finn ut selv hva det egentlig er du ser der.