Myter om private velferdsleverandører

Myter om private velferdsleverandører

Fakta bør erstatte myter i debatten om private leverandører av velferdstjenester.

Høyre ønsker en faktabasert debatt om de kommersielle selskapenes rolle i å tilby tjenester til det offentlige. Det verserer mange påstander om disse selskapene som jeg mener ikke er korrekte, og som i stor grad mistenkeliggjør deres motiver. Enkelte av påstandene er rene myter.

Myte 1. Leverandørenes drift og økonomi er lite transparent.

Selskapene som leverer tjenester er lokalisert i Norge, uavhengig av eierskap, hvilket betyr at de følger norske regler. Det er stor åpenhet om norsk næringsliv. Alle har innsyn for eksempel ved henvendelse til Brønnøysundregistret.

Myte 2. Selskapene er hjemmehørende i skatteparadiser.

Ingen av selskapene som opererer i Norge, er hjemmehørende i skatteparadiser, selv om enkelte av eierne kan være det. Selskapene betaler derfor skatt i Norge. At selskaper i Norge kan ha utenlandske eiere, er ikke spesielt for denne bransjen. Det gjelder alle norske børsnoterte selskaper.

Myte 3. «Private equity -fond» er dårlige eiere av velferdsbedrifter.

Det er interessant at både Oslo Pensjonsforsikring og Kommunal Landspensjonskasse (KLP) har milliarder investert i utenlandske PE-fond. Men regner med at over 60 prosent av eierne av slike fond er pensjonskasser; for eksempel har California-lærernes pensjonsfond 144 milliarder kroner investert i PE-fond.  Folk flest er altså de største eierne av PE-fond.  Grunnen til at Private Equity er registrert i  lavskatteland er at de har mange investorer fra mange forskjellige land. Da er det enkelt å samle dette i et nøytralt land. Porteføljeselskapene skatter i sine hjemland, utbytter går via det sentrale punktet og sendes videre til hver enkelt aksjonær, som så er skattepliktig etter sine respektive lands regler.

Myte 4. Selskapene er «velferdsprofitører».

En profitør er en som skaffer seg uberettiget profitt. Virkeligheten er at selskapene driver innenfor gjeldende norske lover og regler, og de jobber innenfor de anbud de offentlige innkjøperne har spesifisert. Hvis de klarer å skape merverdier innenfor disse begrensningene, så er det ikke uberettiget profitt. Selskaper som eventuelt bryter kontrakter og norske lover, skal selvfølgelig sanksjoneres mot.

Myte 5. «Sugerør i velferdsstaten».

Det er stor variasjon i kontraktsvilkår og kontraktsformer, og det har noe å si for hva slags risiko selskapene tar. Når en vurderer avkastningen i forhold til risiko er resultatene på ingen måte eksepsjonelt gode. Det fokuseres ofte på hvor store beløp enkelte selskaper har i overskudd. Ser man derimot på driftsmarginer og resultat etter skatt i prosent av omsetning, så er ikke tallene spesielt gode. Det er også grunnen til at enkelte selskaper trekker seg ut av markedet etter å ha opplevd økonomiske tap på de offentlige kontraktene.

Myte 6. Skattekronene skal gå til pasientens beste.

Spørsmålet som stilles er: «Hvorfor skal penger som går fra fellesskapet brukes til å skape privat profitt, når skattekronene kan brukes til å skape bedre tjenester?»  Hvilket faglig belegg har man for å mene det? Hva om de offentlige tjenestene er dyrere og dårligere, da vil jeg hevde at det sløses med skattepengene. Det er dessverre mange eksempler på dårlig offentlig drift.

Myte 7. Selskapene tar lite risiko.

Risikoen varierer, avhengig av hvilken bransje man opererer i. Mange av kontraktene er slik at all risiko for fall i etterspørsel ligger hos den private parten, hvilket betyr at den offentlige oppdragsgiveren bare betaler for tjenestene som benyttes. Da er det helt avgjørende at selskapene tjener gode penger i gode tider for å kunne legge seg opp reserver for å møte etterspørselsvikt. Det er bare å se på de økonomiske resultatene til operatørene av flyktningmottak.

Myte 8. Eierne tar store utbytter.

Mange av selskapene bruker sine overskudd til å finansiere vekst. De selskapene som betaler utbytte til sine eiere, betaler svært beskjedne utbytter. Informasjon om dette er lett tilgjengelig.

Myte 9. De private tilbyr dårligere lønn- og arbeidsvilkår.

Påstandene om dårligere lønnsvilkår er vanligvis basert på anekdoter. Enkelteksempler trekkes frem av fagforeningene for å illustrere et problem, og ja, det finnes eksempler. Men skal vi ha en seriøs diskusjon om lønn, så må vi se på lønnsstatistikker for store grupper, ikke enkeltpersoner. Slike analyser viser små forskjeller, og forskjellene kan slå ut i begge retninger. Når vi da vet at fagforeningene inngår tariffavtaler med alle de store kommersielle bedriftene, så er det vanskelig å skjønne hvordan dette kan føre til sosial dumping.

Myte 10. Private tilbyr dårligere pensjonsordninger.

Hvordan pensjonsordninger slår ut, kommer an på ansiennitet, alder, selve ordningen, stilling og avkastning i finansmarkedene. Utgangspunktet for kritikken er at offentlige ytelsespensjonsordninger tradisjonelt vurderes som bedre enn innskuddsordninger. Nå er innskuddsordninger normalen i privat sektor, men også statlige og kommunale AS’er tilbyr innskuddspensjon, nå sist Oslo Sporveier. Ordningen i seg selv kan altså ikke være så gal, siden det tross alt er 1,2 millioner nordmenn som har innskuddspensjon.