Anne Bjertnæs åpnet byutviklingskonferansen

Ordfører i Gjøvik, Anne Bjertnæs åpnet byutviklingskonferansen 14. november med et innlegg om bærekraftig byutvikling.

Les ordfører Anne Bjærtnæs sin tale under

Velkommen alle sammen – det er godt å se dere.

Landskap med gravemaskiner

De spiser av skogene mine.
Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine.

Gud hjelpe meg for en skapning på dem. Hoder
uten øyne og øynene i baken.

De svinger med kjeftene på lange skaft
og har løvetann i munnvikene.

De eter og spytter ut, spytter ut og eter,
for de har ingen strupe mer, bare en diger
kjeft og en rumlende mave.
Er dette et slags helvete?

For vadefugler. For de altfor kloke
pelikaner?

De har blindede øyner og lenker om føttene.
De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene
om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust
og kald sol fra prosjektører.

Uten struper, uten stemmebånd og uten klage.

Rolf Jacobsen

Dette diktet ble skrevet av Rolf Jacobsen og utgitt i 1954. Jeg leser en frykt i dette diktet om at byens utbredelse og fremferd er nådeløs og uten følelser for det levende.

Et av hovedtemaene for årets konferanse er bærekraftig utvikling og byutforming. Ja hva er nå det da? Bærekraftig utvikling- og byutforming?

Selvsagt handler det om å ivareta klima og natur – også når vi driver byutvikling. I diktet til Rolf Jacobsen er det en tydelig redsel for at naturen skal bli borte – vi leser om gravemaskinene som spiser skogene, en diger kjeft som bare tygger og tygger, skog, løvetann og blåklokker.

• 

• 

Å beholde og legge til rette for grønnstruktur og tilgang til naturelementer også i byene har det blitt mer og mer fokus på. Når vi i Gjøvik er opptatt av Gjøvik Gård, Pan-parken, Fastland og Hovdetoppen blant annet har det sin begrunnelse i viktigheten av å bevare og foredle slike grønne kvaliteter i et bysentrum. Et bysentrum hvor vi skal bo, jobbe og leve livene våre. Vi lar ikke lenger gravemaskinene spise skogen og det grønne – vi bruker disse minst like mye til å bevare og utvikle.

Men også de blå elementene er viktige. Det er ikke uten grunn av at enhver by med en elv og respekt for seg selv har tatt frem elvebredden i sentrum igjen. Og ved sjøen eller ved Mjøsa for den saks skyld er det ikke lenger fokus på industri og tradisjonell næringsutvikling – men på gode opplevelser, fritid, bomiljø og rekreasjon. Vi transformer de grå, asfalterte og betongbaserte plassene ved vannet om til naturområder, bomiljøer og opplevelses arenaer for våre innbyggere og besøkende.

Bærekraft ja – det handler jo ikke bare om å ivareta klima og miljø, skog, vann, blomster og dyr – bærekraft handler også om å ivareta mennesket, dett sosiale flokkdyret som trenger tryggheten og felleskapet rundt seg. Byen eller tettstedene våre er jo sosiale møteplasser. Ikke bare bor folk i byen, de går i barnehagen, går på skolen, studerer, jobber, oppsøker lege, gjør handelen sin her, møter venner, spiser på restaurant går på konsert, spiller fotballkamp, ser på hockeykamp, nyter kinofilmen og på et tidspunkt skal oppsøke bo i en omsorgsbolig – her midt i byen. Men det er jo også fra byen vi hører om ungdomskriminaliteten, rusøkningen, trangboddheten og ensomheten – eller et slags helvete som Rolf Jacobsen skriver i sitt dikt. Bærekraftig byutforming må derfor også alltid handle om det sosiale – det menneskelige fellesskapet.

• 

• 

• 

En siste frykt jeg leser i diktet til Rolf Jacobsen er frykten for å miste identiteten. Med blindede øyne og lenker om føttene i et evigvarende arbeid som dekker blåklokkene med asfalt og skyer av eksos. Alt blir likt – grått og identitetsløst. Noe av den samme frykten gir innbyggerne uttrykk for når de etterlyser den hvite trehusbebyggelsen, når de synes det blir for mye tilrettelagt for studenter som bare er innom Gjøvik – når endringene fremstår for store.

Og endring er skummelt – og den kanskje skumleste endringen av de alle – å bli utfordret på egen identitet og kultur. Vazelinas evighetstekst om Gjøvik forteller jo ikke bare om byen her – den forteller om folka her – oss som bor her. Vi som kan stå timesvis ved Mjøsa med ei bambusstong å fiske mort – mens vi ser på Mengsholferja komma å gå. Når går riktignok ikke Mengsholferja lenger – men langsomheten – eller det litt smålåtne ved oss som dette representerer det er vi. Samtidig skal vi ha fest hver dag hele uka og dette litt sammensatte selvbildet som fremdeles utgjør vår kultur og identitet må vi ha med oss i vår utforming av fremtidens Gjøvik.

Det betyr at vi går ikke bare en runde – men flere runder for å lande konsept for et kulturhus. For kulturhus skal musikkbyen Gjøvik ha – et kulturhus med rom til fest hver dag uka i gjennom – et hus som gir våre lokale artister – som vi har en bredde av uten side stykke – barne- og ungdomsutøvere – men også utøvere som hele nasjonen og hele verden trykker til sitt bryst skal ha plass og rom til å utvikle seg – og til å gi publikum magiske opplevelser. Opplevelser som vil styrke identiteten og selvbildet vårt.

Vi skal utforme byen vår nærmere Mjøsa gjennom å utvikle stranda vår med og uten ammunisjon og metangass til et mekka for både rekreasjon, friluft og opplevelser og et fortsatt hjem for verdens eldste hjuldamper i drift Skibladner. Vi skal knytte byen og campus sammen gjennom blant annet studentboliger i Røverdalen som nærmeste nabo til verdens mest spektakulære flerbruksanlegg for idrett, kultur og næringsliv i fjell. Samtidig som vi er stolte av vår industrihistorie og innovasjonskraftige næringsliv gjennom å utvikle byen med både blant annet både Hoff – Hunton og Mustad godt plassert med sin produksjon midt i vår sentrumskjerne.