Hagelupinen – arvesynd og landeplage
Hva gjør Innlandet fylkeskommune i dag for å hindre videre spredning av lupin, både generelt og spesielt i høyfjellsområder? Dette stiller Vegard Riseng spørsmål om i Fylkestinget.
Skriftlig spørsmål fra Vegard Riseng -Hagelupinen:
I 2. Mosebok kan de lærde lese om den åttende landeplagen – gresshoppene – som kom i enorme mengder og spiste opp alt som var igjen etter de syv foregående landeplagene. I vår tid har vi fått vår egen invaderende landeplage: Lupinen. Den kommer ikke flyvende, men den sprer seg like effektiv, særlig langs veiene våre. Lupinen legger veikantene øde for alt annet liv. Der den først får fotfeste, forsvinner alt fra løvetann til blåklokker, og igjen står bare en fargerik og vakker, men økologisk ensformig biotop.
Lupinen er problematisk fordi den fikserer nitrogen i jorda, noe som endrer næringsbalansen og fortrenger arter som er tilpasset næringsfattige forhold – ofte sjeldne og sårbare arter. Den sprer seg raskt, og produserer hundrevis av frø per plante. Normalt reiser de ikke frøene langt, men når de står langs veiene vil både veiarbeid og trafikk bidra til effektiv spredning. Frøene kan overleve i jorda i flere tiår. Resultatet er en dramatisk reduksjon i biologisk mangfold, særlig i artsrike veikantsamfunn og i naturtyper som allerede er under press.
I tillegg til å fortrenge stedegne planter, utgjør lupinen også en trussel mot enkelte pollinerende insekter. Lupiner er ikke en spesielt god nektarkilde, og er lett giftige. Det kan ifølge enkelte kilder ha negativ innvirkning på reproduksjonen av enkelte norske humle- og bie-arter. Det siste er riktignok noe omstridt. Et godt føre-var prinsipp er derfor å se det store bildet, og det er uansett klart at lupinen bidrar til tap av blomsterrike leveområder. Dette fører til at noen artsspesialiserte pollinerende innsekter er truet, og svekker dermed grunnlaget for ny pollinering og økologisk balanse.
Lupinen er på mange måter en arvesynd fra tidligere tiders veiforvaltning. Den ble plantet ut av blant annet Statens vegvesen med gode intensjoner. I dag erkjenner både fagmiljøer og forvaltning at dette var en grov feilvurdering. Vegvesenets egne rapporter klassifiserer arten som høy risiko, og anbefaler aktiv bekjempelse.
Lupinen har vært på fremmedartslista siden 2007, og har vært forbudt å plante siden 2016. Det hjelper lite med forbud når vanlige bilister uforvarende drar med seg frø til stadig nye områder.
De senere årene har lupinen også blitt observert helt opp i fjellheimen, blant annet ved Beitostølen og i retning Jotunheimen. Dette er spesielt bekymringsfullt fordi fjelløkosystemene er sårbare og relativt artsfattige, og fordi lupinen er en svært hardfør art som kan etablere seg i krevende forhold og fortrenge stedegne fjellplanter.
Jeg er kjent med at fylkeskommunen er involvert i et flerårig prosjekt for å bekjempe lupin på Beitostølen. Jeg har også observert at Statens vegvesen målrettet har slått lupin, blant annet langs E16. Det er gledelig, men jeg har ikke observert noe rens i tilsvarende skala langs fylkesveiene våre.
