Når lokaldemokratiet nekter – og staten ikke tar ansvar

«Skal vi lykkes, må vi bygge både mer kraft og mye mer nett – samtidig,» skriver Hanne Alstrup Velure i dette debattinnlegget.

Det er få saker som tydeligere viser politisk svikt enn kraftutbyggingen i Norge de siste årene. På den ene siden står et sterkt lokaldemokrati, med rett til å si nei. På den andre siden står et nasjonalt ansvar for forsyningssikkerhet, beredskap og verdiskaping. Jeg vil alltid forsvare lokaldemokratiet. Men det finnes en grense – og den går der summen av lokale nei begynner å true fellesskapets trygghet.

For situasjonen er mer sammensatt enn mange liker å tro. Norge har fortsatt et kraftoverskudd i et normalår. Men dette overskuddet er i ferd med å forsvinne. Forbruket øker langt raskere enn produksjonen, og analyser viser at kraftbalansen kan være nær null allerede rundt 2030. Samtidig vet vi at det tar mange år å bygge ny kraft. Det vi ikke bygger nå, mangler vi senere.

Det mest krevende er likevel dette: Problemet er ikke bare hvor mye kraft vi har i løpet av et år, men om vi har nok kraft når vi faktisk trenger den. I kalde vinterperioder er vi avhengige av import og et velfungerende nett. Dette er realiteten i store deler av landet – også i Innlandet.

Innlandet illustrerer dette tydelig. Regionen har et kraftoverskudd på rundt 5 TWh i året, men er likevel avhengig av å importere strøm i perioder med høy belastning. Årsaken er enkel: mye av kraftproduksjonen er lite regulerbar, og nettet har ikke kapasitet til å håndtere både nytt forbruk og ny produksjon. I dag får over 90 prosent av forespørsler om nettilknytning ikke plass i nettet. Nettselskapene gir et tydelig svar: nettet er fullt.

Derfor er det også viktig at Innlandet fylkeskommune nå har fått gjennomslag hos regjeringen for en nasjonal pilot for regional planlegging av strømnett. Målet er å få ned tiden det tar å planlegge og bygge ut nett, gjennom tettere samarbeid mellom fylkeskommune, kommuner, Statnett og næringsliv. Dette er første gang en slik modell testes i Norge – nettopp fordi utfordringene er så tydelige her.

Det er et viktig skritt i riktig retning. For sannheten er at nettutbygging i altfor mange år har vært et forsømt politisk område. Nå ser vi konsekvensene: prosjekter stopper opp, investeringer utsettes og arbeidsplasser går tapt fordi kapasiteten ikke er der.

Likevel har det i praksis ikke blitt bygget ut ny vindkraft i Norge de siste årene. Samtidig vet vi at vindkraft på land er blant de få teknologiene som kan gi betydelige kraftvolumer før 2030. Oppgradering av vannkraft kan bidra, og energieffektivisering kan frigjøre store mengder kraft raskt. Men også dette krever politiske beslutninger og gjennomføringsevne. Havvind vil bli viktig, men kommer i hovedsak først etter 2030.

Dette er ikke tilfeldig. Det er resultatet av politiske valg – eller mangel på politiske valg.

Det mest oppsiktsvekkende er likevel ikke motstanden mot kraftutbygging. Den har alltid vært der. Det mest oppsiktsvekkende er at Stortinget – på tvers av partier – og et samlet embetsverk ikke har forstått hvorfor Norge faktisk lyktes med vannkraften.

Da vannkraften ble bygget ut, møtte den også motstand. Svaret fra staten var ikke å gi opp. Svaret var å lage et system som virket. Vertskommunene fikk reelle, lovfestede og varige inntekter gjennom konsesjonskraft, avgifter og eiendomsskatt. Dette var ikke pynt – det var insentiver. Og det fungerte.

I dag sier de fleste partier at lokalsamfunn skal få sin del av verdiskapingen. Men i praksis har dette ikke blitt fulgt opp godt nok. For vindkraft tok det årevis før en produksjonsavgift kom på plass, og fortsatt er ordningene ikke sterke nok til å skape legitimitet.

Da er det heller ikke rart at kommuner sier nei. Når staten i praksis sier: Ta belastningen – vi tar verdiene.

Dette er ikke bare dårlig politikk. Det er dårlig systemforståelse.

Når staten ikke leverer rettferdige og forståelige ordninger, oppstår et vakuum. Det vakuumet fylles nå av organiserte motkrefter. Motstanden blir sterkere, mer profesjonell og mer samlende. Det er legitimt å være uenig. Men det er også legitimt å si at staten har gjort det for lett å si nei.

Høyres – og mitt – idégrunnlag er tydelig: individets frihet står sterkt, men ikke ubegrenset. Når summen av lokale nei truer kraftforsyning, beredskap og arbeidsplasser, må nasjonale hensyn veie tyngre. Det er ikke et angrep på lokaldemokratiet – det er en forutsetning for å bevare det.

Løsningen er ikke å overkjøre kommunene, men å få dem med. Det betyr reelle, lovfestede og langsiktige inntekter til vertskommuner – og en rettferdig andel av verdiskapingen fra naturressurser, enten det er vann, vind eller sol.

Vi vet hva som virker. Vi har gjort det før.

Dette er ikke først og fremst en debatt om vindmøller. Det er en debatt om ansvar. Om vi klarer å ta beslutninger i tide – eller om vi skyver problemene foran oss.

For sannheten er denne: Norge mangler ikke kraft i dag. Men vi mangler kraft når vi trenger den – og vi mangler nett til å få den frem. Og uten det, stopper ikke bare kraftutbyggingen. Da stopper utviklingen av Norge.