To nyttårstaler – to måter å ta folk på alvor
Av: Hanne Alstrup Velure, leder i Innlandet Høyre
Jeg er født og oppvokst i Danmark, men har bodd i Norge i førti år. Med daglig virke i norsk politikk har jeg allikevel fortsatt sterke bånd til Danmark, og i år feiret jeg også nyttår der. Dermed fikk jeg en sjelden anledning til å høre to statsministertaler samme kveld, i samme historiske situasjon, rettet mot to nokså like samfunn. Likevel var forskjellen slående.
Den danske statsministeren, Mette Frederiksen, snakket rett fram. Nøkternt, alvorlig og uten mange forbehold. Hun tok opp krevende spørsmål om sikkerhet, migrasjon, samfunnssammenheng og velferdsstatens bærekraft, ikke for å skape frykt, men for å erkjenne realiteter. Tonen var «nedpå», nesten hverdagslig, men budskapet var tydelig: Noen valg blir vanskeligere fremover, og det finnes ingen gratis løsninger.
Den norske statsministeren, Jonas Gahr Støre, holdt på sin side en hyggelig, samlende og gjennomarbeidet tale. Den var preget av håp, fellesskap og tillit – viktige verdier i norsk politisk kultur. Men den var også mye mer forsiktig. Mer innpakket. Mindre villig til å si rett ut at også Norge står foran prioriteringer som vil gjøre vondt
Dette handler ikke om hvem som er «best» statsminister. Det handler om politisk kultur – og om hva vi tror befolkningen tåler å høre.
I Danmark har man over tid utviklet en større aksept for at også sentrumspolitikere snakker åpent om ubehagelige dilemmaer. I Norge har vi i større grad latt slike temaer bli enten teknokratiske utredninger eller retorikk fra ytterkantene. Resultatet er et paradoks: Når sentrum holder igjen, overlates språket til dem vi sier vi vil ta avstand fra.
I norsk offentlighet blir realisme om migrasjon, kriminalitet eller velferd ofte mistenkeliggjort. Det omtales fort som kaldt, hardt eller «høyrepopulistisk», selv når det er nødvendig og ansvarlig. I Danmark er mye av det samme blitt en del av den brede, demokratiske samtalen.
Kanskje undervurderer vi i Norge vår egen befolkning. Kanskje er vi for redde for konflikt, for uenighet – og for å bli misforstått. Men demokrati handler ikke bare om å skape trygghet. Det handler også om å forberede folk på virkeligheten.
Jeg etterlyser ikke en norsk kopi av Danmark. Men jeg savner en større vilje til å snakke ærlig – også når budskapet ikke lar seg pakke inn i gode intensjoner alene.
Statsministerens nyttårstale er mer enn en høytidelig tradisjon. Den er en anledning til å møte borgere som voksne mennesker. Kanskje er tiden inne for at også norske statsministere i større grad gjør nettopp det.
