Tuttifrutti med potet
Av: Anna Molberg, stortingsrepresentant
Noen regjeringsperioder er rødgrønne. Andre er borgerlige. Men nå står vi foran en helt ny kategori: fruktsalat. Tuttifrutti klinger jo egentlig litt hyggelig, men hva skjer når frukten skal oversettes til politikk? La oss se.
Arbeiderpartiet er bananen. De legger seg i midten, og skal holde retten sammen. Men alle vet at bananen fort blir brun og setter smak på alt annet – på godt og vondt.
Rødt er grapefrukten. Fast bestemt på å være syrlig og opprørsk, og alltid med et snev av bitterhet. Det gjør at du fort rynker ansiktet når du tar en bit.
SV er vannmelonen. Rød, med et grønt skall. Når du setter tennene i den, er det mye vann og en del plagsomme frø. Likevel fyller den halve bollen, og insisterer på at uten melonen, ingen fest.
Senterpartiet er poteten. Jeg vet, poteten er ikke en frukt og blir sånn sett et fremmedlegeme i fruktsalaten – men det stopper ikke Sp. De presser seg inn og erklærer at «dette er en potetsalat».
MDG er kiwien. Litt eksotisk, grønn og hårete, med små kjerner som setter seg fast mellom tennene. De gir salaten en frisk fasade, men etterpå sitter man alltid igjen med en merkelig følelse i munnen.
Når disse møtes i skålen, får vi altså tuttifrutti. Problemet er at alle insisterer på å være hovedingrediensen. Bananen vil dominere, grapefrukten vil skinne rød, melonen vil ta plass, poteten vil omdefinere hele retten, og kiwien vil serveres på bambusfat. Resultatet? En salat som aldri smaker likt. Hver bit blir en overraskelse: kanskje søt, kanskje sur, kanskje bitter. Det eneste som er sikkert, er at ingen helt vet hva de får
