Demokratiet tåler uenighet. Men tåler det virkeligheten?

«Sykefravær og utenforskap er historisk høyt og vi må tørre å snakke ærlig om konsekvensene, skriver Innlandet Høyres leder, Hanne Alstrup Velure.

Det er lett å forstå hvorfor folk protesterer mot endringer. De fleste ønsker trygghet, stabilitet og nærhet til tjenestene sine. 

Ingen jubler over vindturbiner i nærområdet, nye kraftlinjer, kommunesammenslåinger, endringer i sykefraværsordninger eller nedlegging av skoler, institusjoner og lokale tilbud. 

Det er menneskelig.

Problemet er at virkeligheten ikke tar hensyn til hva som er mest behagelig politisk. 

Mye av den politiske debatten later som om vi kan fortsette omtrent som før.

Norge står foran en demografisk endring uten historisk sidestykke. I dag har vi rundt 3,8 personer i yrkesaktiv alder per innbygger over 67 år. 

Rundt 2050 vil tallet være nærmere 2,3. Samtidig vil antallet over 80 år nesten dobles.

Det betyr færre mennesker til å finansiere og bemanne helsevesen, omsorg og offentlige tjenester – samtidig som behovene øker kraftig.

Vi står dessuten i et annet alvorlig paradoks:

Norge mangler arbeidskraft nesten overalt. Samtidig står rundt 700 000 mennesker i yrkesaktiv alder utenfor arbeid og utdanning. 

ver 110 000 unge mellom 20 og 29 år står utenfor. 

Sykefravær og utenforskap er historisk høyt.

Bak disse tallene finnes mennesker med reelle helseutfordringer, psykiske plager og krevende livssituasjoner. 

Dette handler ikke om å mistenkeliggjøre folk eller å redusere mennesker til statistikk.

Men vi må tørre å snakke ærlig om konsekvensene.

For samtidig som andelen eldre øker kraftig, blir andelen yrkesaktive mindre. Helsevesenet, omsorgstjenestene og velferdsstaten er helt avhengige av at flest mulig som kan og har mulighet, faktisk deltar i arbeidslivet.

Likevel blir enhver diskusjon om sykefravær, arbeidslinje eller utenforskap raskt møtt med steile fronter. 

Dermed blir det ofte enklere politisk å bekrefte følelsene enn å løse problemene.

Det samme ser vi i energidebatten. Norge har fortsatt kraftoverskudd i normalår, men alle sentrale fagmiljøer peker på at kraftbalansen blir langt strammere fram mot 2030 og 2040. 

Elektrifisering, industri, datasentre, transport og beredskap vil kreve langt mer kraft enn i dag.

Samtidig protesterer vi mot nesten alt som kan bidra til å produsere eller transportere mer energi.

Vi sier nei til vindkraft. Nei til solkraft på jordbruksarealer. Nei til vannkraftutbygging. Nei til kraftlinjer og nettutbygging. 

Mange peker på kjernekraft som løsningen. Men sannheten er at ingen realistisk tror kjernekraft kan bygges ut i stor nok skala raskt nok til å løse utfordringene i 2030-årene. 

Energieffektivisering er både viktig og nødvendig, men heller ikke det er nok alene.

Det er her demokratiets utfordring ligger.

Demokratiet svekkes ikke fordi folk protesterer. Protester er en nødvendig del av et levende folkestyre. 

Demokratiet svekkes når politikere ikke lenger tør å beskrive virkeligheten slik den faktisk er og er ærlige på at opprioritering ett sted krever nedprioritering et annet.

Altfor ofte belønnes politikere for å si det folk ønsker å høre, ikke det folk trenger å høre. 

Det gjelder ikke bare ytterfløyene. Fristelsen finnes overalt: å love at alt kan bevares samtidig som alt skal forbedres.

På Stortinget blir mye politikk preget av taktikk, meningsmålinger og interne maktkamper. 

Samtidig står kommune- og fylkespolitikere midt i realitetene: mangel på arbeidskraft, presset økonomi, aldrende befolkning, kraftbehov og store investeringer i beredskap og infrastruktur.

Lokalt ser man ofte utfordringene lenge før nasjonal politikk er villig til å erkjenne dem.

Den største trusselen mot demokratiet er ikke uenighet. Den største trusselen er dersom avstanden mellom det vi lover og det som faktisk er mulig blir for stor.

For da mister folk til slutt tilliten – både til politikken og til demokratiet selv.

Vi trenger ikke politikere som snakker ned til folk. 

Vi trenger politikere som behandler folk som voksne mennesker som tåler ærlige samtaler om vanskelige valg, prioriteringer og konsekvenser.

For omstilling er ikke lenger et politisk slagord. Det er en nødvendighet.

Og spørsmålet er ikke om vi må endre oss. Spørsmålet er om vi klarer å gjøre det mens vi fortsatt har tillit til hverandre.