Politikerne lager politikk for en fremtid som ikke finnes!

Av: Hanne Alstrup Velure, leder av Innlandet Høyre
Jeg har fylt 62 år og er da gammel nok for Senior Høyre – og gammel nok til å si ting rett ut uten å pakke det inn.
Vi står midt i en omstillingskrise, men snakker som om alt skal fortsette som før. Som Ulla Higdem ved Høgskolen i Innlandet nylig sa: «Politikerne lager politikk for en framtid som ikke finnes. Det blir ikke flere eller samme antall mennesker fremover – det blir mye færre.»
Dette er hele kjernen. Folk snakker om «eldrebølgen» som om det er en midlertidig forkjølelse. Men det som kommer, er ikke en bølge – det er en tidevannsendring. Vi blir langt flere eldre, og langt færre i yrkesaktiv alder. Og likevel later vi som om vi bare trenger «litt mer penger» og «noen nye tiltak». Men vi kan ikke bemanne framtiden med oljepenger.
Fødselsraten er den stille katastrofen vi overser. Den norske fruktbarhetsraten har vært under reproduksjonsnivå (ca. 2,1 barn per kvinne) i over 30 år. I dag er vi nede på 1,44. I 2009 var den 1,98. På bare litt over et tiår har vi altså gått fra «nesten bærekraftig» til «svært langt under».

Dette betyr: Færre barn, færre unge, færre voksne, færre i arbeid og flere eldre per arbeidstaker i en velferdsstat som ikke lenger kan regne med en jevn strøm av skattebetalere i fremtiden.
Likevel planlegger vi som om befolkningen skal fortsette å vokse som før. Det er ren fantasiøkonomi.
«Utenforskapet» er vår største uutnyttede ressurs. 700 000 nordmenn i yrkesaktiv alder som står utenfor arbeid eller utdanning. Og her kommer det mest ubehagelige: De mottar og bruker i praksis ressurser fra statskassen – penger, tjenester og oppfølging – på samme måte som eldre og omsorgstrengende. I stedet for å bidra med arbeidskraft og skattepenger, er de brukere av systemet. I en situasjon der arbeidskraft er vår knappeste faktor, er dette ikke bare et sosialt problem – det er et strukturelt sammenbrudd. Vi behandler 700 000 mennesker som om vi har råd til at de står utenfor. Det er som å ha et helt fotballag på benken mens vi later som om vi er fulltallige på banen.
Det er lett å tenke at «dette gjelder ikke ennå». Men tallene er nådeløse: Om få år får vi 400 000 flere over 67 år. Samtidig flater antallet i yrkesaktiv alder ut. Mange eldre har komplekse behov, bor alene og lever lenger med sykdommer som krever kontinuerlig oppfølging.
Og mens dette skjer, diskuterer vi fortsatt som om vi skal kunne ha samme struktur og bemanne alt likt som før – på hver skole, hvert sykehjem, hver institusjon i hvert lille lokalsamfunn. Det går ikke. Vi har ikke folk. Og vi får ikke flere.
Vi er i ferd med å lyve oss selv rett inn i en ufin kollisjon med virkeligheten. For vi later som om vi kan opprettholde dagens tjenestenivå med dagens struktur, med dagens bemanning til tross for at demografien roper NEI!
Penger hjelper på noe – men mennesker gjør jobben. Vi må slutte å tro at ressursbruk er lik pengebruk. Omstillingen handler ikke først og fremst om kroner, men om mennesker. Hvor vi setter dem. Hva de jobber med. Hvordan vi prioriterer arbeidskraft. Hva vi utdanner dem til.
Vi trenger en nasjonal erkjennelse av at ressursbruken må forskyves – og det blir ikke fakkeltog og folkejubel for å flytte ressurser fra skole til eldreomsorg. Men vi må tørre å si det: Det blir flere eldre. Det blir færre unge. Og det må få strukturelle konsekvenser.
Realisme er ikke pessimisme – det er ansvar!
Mange av våre eldre er vokset opp i et Norge før oljerikdommen og har arbeidet hardt et langt liv uten mange av dagens velferdsgoder. De er oppdratt til nøkternhet og lite kravmentalitet. Seniorene må heve stemmen mer og ta en større del av ansvarssamtalen. Ikke for å få mer – men for å sikre at samfunnet faktisk kan levere.
Det er på tide å slutte å lage politikk for en befolkningsstruktur som ikke finnes. Og begynne å ta grep for den som faktisk kommer.