Flere unge i jobb!

Jeg tilhører det aller siste kullet i millenniumsgenerasjonen. Generasjonen som de siste tiårene vært en evig kilde til bekymring og har fått æren av å være hele den vestlige verdens problembarn.

Omtrent hver gang jeg åpner avisen, skriver journalister om hvor bekymret de er for oss. Mellom spørsmål som om vi noen gang kommer til å ha et normalt forhold til kroppen vår fordi vi vokser opp med porno, og om vi i det hele tatt vil etablere oss, er bekymringene stadig mer seriøse. Kommer vi oss noen gang inn på boligmarkedet? Vil vi klare å betale ned lånene vi tar opp? Eller vil vi komme oss i jobb?

Det kan hende at det er curlingforeldrene våre som har skal ha skylda, men noe av grunnen er nok at vi er en generasjon med mindre flaks enn foreldrene og besteforeldrene våre. Det er millenials som har vært på vei inn i arbeidslivet under de største økonomiske tilbakeslagene siden krigen, og vi går den mest økonomisk usikre fremtiden i møte.

Det er typisk for finanskriser at de rammer unge, enten de akkurat har fått siden første jobb, eller om de er på jakt etter den.

Finanskrisen i 2008 rammet nyutdannedes muligheter i arbeidslivet et helt tiår etter den brøt ut. Under pandemien var det unge som ble aller hardest rammet av oppsigelser og permitteringer.

De økonomiske krisene er bare toppen av isfjellet. Mange jobber er flyttet til Asia, og teknologiutviklingen har gjort at andre jobber forsvinner helt. Når ufaglærte jobber forsvinner, blir det vanskeligere enn noen gang for unge som ikke har fullført videregående å få seg sin første jobb.

De siste 30 årene har stadig flere ungdom falt utenfor arbeidslivet. I resten av verden er bildet enda dystrere. I Sør-Afrika snakker man om en ungdomsledighet på over 50%, og Italia er det i underkant av 30%.

Dette er ekstra bekymringsfullt for unge som kan falle varig utenfor arbeidslivet. Vi har en jobb å gjøre overfor unge som møter utfordringer i form av mobbing, psykiske lidelser og andre ting som gjør at de ramler ut av jobb og skole. De må løftes inn igjen og få hjelp.

Den gode nyheten er at vi i dag har mer kunnskap om hva som faktisk hjelper. Det viktigste skille på unge utenfor og i arbeid er om man klarer å fullføre videregående. Da trenger vi en kunnskapsskole som stiller krav til eleven. Faglig og om at elevene faktisk møter opp på skolen.

For å få flere unge fra trygd og tilbake på jobb må vi ta i bruk flere ordninger som hjelper folk ut i jobb, og bruke mindre av ordningene som holder unge passive hjemme. I tillegg må vi redusere ventetiden for tilbud om arbeidsmarkedstiltak fra NAV.

Vi vet at for mange av dem som står helt eller delvis utenfor arbeidslivet, er det viktig at det lønner seg ekstra godt å jobbe. Mange av dem under 30 uten høy lønn, trenger et ekstra insentiv for å kanskje jobbe litt mer, kombinert med de ytelsene de går på. Derfor går Høyre til valg på et jobbskattefradrag for unge under 30 år.

Det gjøres mye godt for å få unge i jobb, men vi kan gjøre enda mer. Jeg stiller til valg for Høyre i år fordi jeg mener det er partiet som ikke bare vil gi ekstra hjelp til ungdom som sliter, men og vil sørge for å få flere unge inn i arbeidslivet slik at de blir arbeidstagere og ikke trygdemottakere. Slik kan vi både skape mer og inkludere flere.