Nå må det handling til

n Dette er folk som jobber gjennom hele året med å planlegge festivalen. De tilpasser seg til debatten, samfunnet, krav fra organisasjonen bak, og i år også en pandemi.

Dette er folk som ikke gjør dette fordi de får en gratis kveld på et arrangement, men fordi de har tro på et mer inkluderende samfunn. Et samfunn hvor de, og deres venner og kjente, kan leve uten frykt og med stolthet.

Levekårene på Sørlandet for de av oss som hører til innunder begrepet LHBT er dårligere enn alle andre deler av landet.

La oss se på noen av tallene hentet fra Bufdir. Andelen som er uenig i at heterofile og homofile par bør ha like rettigheter på 17,3% på Sørlandet mot 12,2% i landsgjennomsnitt. Andelen som grøsser med tanken på homofile menn er hele 19% på Sørlandet. Til sammenligning er tallet for Vestlandet, som er nest verst, på 11,6%.

I en undersøkelse fra 2018 utført av Kristiansand og Arendal kommune, samt fylkeskommunene, ser vi også tydelige tegn på dårlige levekår. Nesten 25% av bifile kvinner har forsøkt å ta sitt eget liv på Sørlandet, mot 20% nasjonalt. Blant lesbiske kvinner har mer enn 1 av 5 forsøkt å ta sitt eget liv, mot 1 av 10 nasjonalt. Flere har hatt selvmordstanker. Blant annet 70% av de av oss som er transpersoner.

Skeive Sørlandsdager kan hjelpe mange, spesielt med å føle seg mindre alene. Synligheten av LHBTere som har det godt gir håp for mange. Flaggene som vaier gir følelse av at man er akseptert. De faglige arrangementene kan gi økt kompetanse, og Skeive Sørlandsdager kan generelt spre glede i miljøet. Vi har sett mange kommuner flagge de siste årene.

Noen kommuner har hatt arrangementer hvor mangfold og likestilling har stått i fokus. Flere kommuner støtter også Skeive Sørlandsdager eller andre lokale Pride-festivaler på Agder. Likevel mangler tiltakene resten av året.

Jeg tok et søk på hjemmesidene til kommunene på Agder. Av 25 kommuner var det seks kommuner hvor søkeordet LHBT ga noe treff. Fire av disse bare henviste til levekårsundersøkelsen gjennomført på Agder, hvor altså to viste til mer informasjon eller interne handlinger. Om dette reflekterer i noen grad hvordan kommunene jobber er satsingen på å bedre levekårene for dårlig.

Når landsdeler er så dårlig stilt i nasjonal sammenheng burde man kunne klare å lage en handlingsplan for LHBT. Det er ikke nok å henge opp et flagg en dag eller to i løpet av året, eller å gi noen tusen til gjennomføring av lokale Pride-festivaler.

For å bedre levekårene må man øke kompetansen i helsevesen, i skole og barnehagen, og hos andre som kommer i kontakt med personer i sitt daglige arbeid. Personene må møte forståelse igjennom alle kommunale tjenester, og gjennom hele livet. Når man som ung er hos helsesøster eller i skoletimene, når man som ung voksen ønsker å stifte familie, og når man som eldre trenger bistand av helsetjenester eller må bo på eldrehjem.

Noe av dette blir håndtert gjennom nasjonale planer, noe blir håndtert gjennom fylkets LIM-plan, men det er også veldig mye som må gjøres i kommunene. I tillegg må kommunene styrke de frivillige organisasjonene som jobber for bedring av levekår. Dette kan være med utlån av lokaler, finansiell støtte eller samarbeid om kompetanseheving. Snakk med de frivillige og jeg er helt sikker på at de kan fortelle hva som kan hjelpe.

Vi i Agder Åpne Høyre ønsker handlingsplaner velkommen.

Tydelige dokumenter på hvordan man skal jobbe fremover i kommunen, for å styrke satsingen på området og å bedre levekår. Vi håper kommunene nå tar tak og starter med mer handling. Ta det med i budsjettforhandlinger, i strategi-samlinger og i politiske møter. Legg trykk på at vi ikke lenger skal være den landsdelen med de dårligste levekårene.

Benytt sjansen til å jobbe for å bli ikke bare bedre, men best. Vi bistår gjerne!n
n