Bedre bruk av lærerne – til elevenes beste
Hvordan bruker vi lærerne best mulig i en tid med færre elever og knappere ressurser? Innlandet Høyres Hanne Alstrup Velure mener svaret er større lokal frihet: Mindre detaljstyring fra staten og en mer fleksibel lærernorm vil gjøre det mulig å sette inn innsatsen der behovene er størst – til beste for elevene.
Av: Hanne Alstrup Velure, Leder av Innlandet Høyre og Landsstyremedlem i KS, Innlandet
KS går på vegne av alle kommuner og fylkeskommuner inn for at lærernormen bør gjelde for alle skolene i kommunene samlet og ikke på hvert hovedtrinn på hver skole. KS’ landsting 2024 og i KS’ hovedstyre er det tverrpolitisk enighet om høringssvaret til kommunekommisjonen: Statens sterke og detaljerte styring av kommuner og fylkeskommuner må reduseres, slik at vi får handlefrihet til å finne gode lokale løsninger sammen med innbyggerne.
Norsk skole står foran store endringer. Færre barn, knappere økonomi og økende mangel på arbeidskraft gjør at vi må tenke nytt om hvordan vi bruker ressursene våre. Skal vi sikre alle elever et godt tilbud, må vi gi kommuner og fylkeskommuner større handlingsrom.
Kvaliteten i skolen skapes først og fremst av gode lærere – ikke av detaljerte statlige regler. Derfor er det nødvendig å justere dagens lærernorm slik at den gir rom for å bruke lærerne der behovene er størst.
I dag er lærernormen i praksis bundet til hvert trinn og hver skole. Det gir liten fleksibilitet. Elever og klasser er forskjellige, og utfordringene varierer fra skole til skole. Noen steder er behovet for ekstra oppfølging stort, andre steder mindre. Likevel låses ressursene fast.
Det er ikke god bruk av fellesskapets midler.
Også i skolen må vi sette inn innsatsen der den virker best. Hvis lærernormen i større grad kan gjelde samlet for kommunen, kan flere lærere brukes der utfordringene er størst – enten det er i begynneropplæringen, i utsatte elevgrupper eller på skoler med særskilte behov.
Dette handler ikke om færre lærere. Det handler om å bruke de lærerne vi har på en smartere måte.
Samtidig må vi erkjenne en realitet: Det blir vanskeligere å skaffe nok kvalifisert arbeidskraft i årene som kommer. Da hjelper det lite med rettigheter og normer hvis det ikke finnes folk til å oppfylle dem. Nettopp derfor må vi organisere skolen mer fleksibelt.
Nasjonale myndigheter bør sette tydelige mål for kvalitet og læring. Men hvordan skolene organiserer seg for å nå disse målene, må i større grad avgjøres lokalt. Kommunene kjenner sine elever, sine lærere og sine utfordringer best.
Vi har tillit til de som står nærmest elevene.
Skolen er en av våre viktigste fellesskapsinstitusjoner. For å bevare og utvikle den må vi tørre å gjøre endringer. Mer fleksibel bruk av lærernormen er ett av grepene som kan sikre både kvalitet og bærekraft i årene som kommer. Vi må bruke lærerne der de trengs mest – til beste for elevene.
