Dette er ikke bare en skolekrise – det er en samfunnskrise

Tallene burde ryste oss. 34 prosent av norske 15-åringer presterer nå på laveste nivå i lesing. 38 prosent gjør det samme i matematikk. Blant guttene gjelder det hele 41 prosent i lesing. På ti år har norske elever mistet mer enn ett skoleårs læring. Norge ligger nå under OECD-gjennomsnittet i lesing, matematikk og naturfag.

Av: Hanne Alstrup Velure, Jane Meyer og Vegard Riseng. Leder, 1.nestleder og 2.nestleder i Innlandet Høyre

Utviklingen har skjedd over flere tiår. Derfor trenger vi noe mer enn den vanlige politiske refleksen: mer penger, flere tiltak og nye reformer.

Vi må våge å spørre om vi har tenkt feil om selve skolen. For samtidig som resultatene har falt dramatisk, har ressursbruken økt kraftig. Siden 2004 har elevtallet vært omtrent uendret, mens antall årsverk rettet mot elevene har økt fra drøyt 53 000 til over 69 000. Antall assistentårsverk har økt fra 5 563 til 12 418. Samtidig har andelen årsverk som går til ordinær undervisning falt fra 70 til 62 prosent.

Det reiser et ubehagelig, men nødvendig spørsmål: Har vi flyttet for mye av skolens ressurser – og oppmerksomhet – bort fra klasserommet og undervisningen?

Selvfølgelig skal barn som trenger særskilt hjelp få den. Og selvfølgelig har fellesskolen en enorm verdi. Barn har godt av å gå på skole med andre som ikke er akkurat som dem selv. Men inkludering kan ikke bety at klasseundervisningen gradvis oppløses.

En klasse kan ikke være 25 individuelle opplegg under samme tak.

Kanskje har ønsket om at skolen skal tilpasses hvert enkelt barn noen steder gått så langt at vi i stadig mindre grad forventer at barnet også skal innordne seg rammene som gjelder for klassen?

Og her kommer vi ikke utenom oss foreldre. Lærere og skoleledere beskriver foreldresamarbeidet som stadig mer tidkrevende. Det bør få oss foreldre til å se i speilet. Skolen kan ikke alene lære barn at man noen ganger må gjøre noe man ikke har lyst til. At man må vente på tur. Høre etter. Ta hensyn til andre. Akseptere at man er én av flere i en klasse. Og konsentrere seg – også når noe er vanskelig eller kjedelig.

Vi snakker mye om robusthet hos barn og unge. Men robusthet bygges ikke ved at vi voksne rydder ethvert ubehag av veien for dem. Den bygges gjennom å erfare at noe kan være vanskelig, krevende – ja, til og med kjedelig – og at man likevel mestrer det.

Derfor er vi heller ikke overbevist om at svaret på skolens problemer først og fremst er mer lek, flere aktiviteter eller ganske enkelt mer penger. Regjeringen har blant annet brukt 191 millioner kroner på utstyr til mer praktisk skole, lek og aktiv læring, og varsler endringer for de yngste elevene. Samtidig satses det på bøker, mindre skjerm og et leseløft. Det siste er viktige grep. Men ingen bevilgning kan erstatte det grunnleggende spørsmålet om hva skolen skal være.

Skolens fremste oppgave er og blir læring. Og skal læreren lykkes med den oppgaven, må læreren få lov til å være lærer. Da trenger vi foreldre som støtter lærerens autoritet, elever som forstår at det følger både forventninger og plikter med det å være del av en klasse – og et system som ikke gjør individuell tilrettelegging til svaret på enhver motstand eller ethvert ubehag.

For konsekvensene av å mislykkes er enorme. Åtte prosent av norske elever går nå ut av grunnskolen uten grunnskolepoeng. Av disse fullfører og består bare 16 prosent videregående opplæring. Svake leseferdigheter handler derfor om langt mer enn karakterer. Det handler om muligheten til å ta utdanning, få arbeid, forstå informasjon, skille sant fra usant, orientere seg i samfunnet – og delta i demokratiet. For skolen skal ikke bare gjøre barna våre klare for neste prøve. Den skal gjøre dem klare for livet.

Vi har brukt mange år på å diskutere hvordan skolen skal tilpasses barnet. Nå må vi også våge å diskutere hva vi kan forvente av barnet – og av oss foreldre.