Tilbake til 2013 – med lokaldemokratiet på sidelinjen?
Et sterkt lokaldemokrati bygger på den samme tilliten som resten av det norske samfunnet: tillit til at mennesker som lever med naturen hver eneste dag, også er i stand til å forvalte den, skriver Hanne A. Velure
Av: Hanne Alstrup Velure, leder av Innlandet Høyre.
Da Høyre kom i regjering i 2013, var ett av de viktigste målene å flytte makt nærmere folk. Som alltid handlet det om tillit. Om at beslutninger skulle tas så nær dem de angår som mulig. At lokaldemokratiet skulle styrkes, ikke svekkes. Derfor kjenner jeg en økende uro over utviklingen vi ser i dag.
Ikke fordi én enkelt sak er avgjørende. Men fordi summen av mange små grep peker i samme retning. Villrein. INON. «Store sammenhengende naturområder». Stadig strengere føringer for arealbruk. Kraftutbygging. Hytteutvikling. Reiseliv. Samferdsel. Hver enkelt sak kan begrunnes. Hver enkelt føring kan virke fornuftig. Men summen blir at lokaldemokratiets handlingsrom gradvis blir mindre.
Det gjelder ikke bare innenfor nasjonalparker og verneområder. Også utenfor de vernede områdene blir kommunene møtt med stadig flere statlige forventninger, retningslinjer, innsigelser og sektorinteresser som i praksis legger sterke begrensninger på hvilke valg de kan ta.
Det paradoksale er at dette skjer samtidig som alle sier de ønsker levende distrikter. Vi snakker varmt om bosetting, verdiskaping, beredskap og lokale arbeidsplasser. Vi ønsker aktivitet i fjellbygdene. Vi ønsker reiseliv. Vi ønsker unge familier som blir boende. Men hvordan skal det skje dersom lokalsamfunnene stadig mister muligheten til å forme sin egen utvikling?
Distriktspolitikk handler ikke først og fremst om statlige tilskudd. Den viktigste distriktspolitikken er å gi kommunene tillit og handlingsrom. For de som bor i fjellområdene, handler dette heller ikke bare om næringsutvikling. Det handler om hverdagslivet.
Det handler om den lokale familien som ønsker å bruke hytta si. Om barn og barnebarn som går på ski, fisker eller jakter. Om lokale friluftstradisjoner som har eksistert i generasjoner. Om muligheten til å utvikle et reiseliv som skaper arbeidsplasser. Om næringslivet som ønsker å investere. Om kommuner som ønsker å legge til rette for vekst innenfor naturens tålegrenser.
La meg være tydelig: Dette er ikke et argument mot naturvern. Vi har et ansvar for å ta vare på villreinen, det biologiske mangfoldet og naturen vår. Men naturvern kan ikke bety at andre samfunnshensyn alltid må vike. God forvaltning handler nettopp om å gjøre vanskelige avveininger.
Derfor er jeg glad for at fylkesutvalget nylig samlet seg om å slå fast at arbeidet med regional plan for Dovrefjell skal bygge på en balansert avveining mellom hensynet til villrein, lokalsamfunn, næringsutvikling, friluftsliv og verdiskaping, og at tiltak skal vurderes ut fra dokumentert effekt, forholdsmessighet og samlet samfunnsnytte.
Det burde være en selvfølge. For det er ikke naturen og lokalsamfunnene som står mot hverandre. Den virkelige utfordringen oppstår når stadig flere nasjonale sektorinteresser gis forrang, mens lokaldemokratiet reduseres til en høringsinstans. Hvis utviklingen fortsetter, er vi på vei tilbake til en tid da staten visste best, og kommunenes rolle først og fremst var å gjennomføre beslutninger andre hadde tatt.
Et sterkt lokaldemokrati bygger på den samme tilliten som resten av det norske samfunnet: tillit til at mennesker som lever med naturen hver eneste dag, også er i stand til å forvalte den. Mister vi den tilliten, svekker vi ikke bare distriktene – vi svekker selve fundamentet for det norske folkestyret.
Det var nettopp en slik utvikling mange av oss ønsket å snu i 2013. Øyensynlig må vi igjen kjempe for at lokaldemokratiet fungerer i praksis, ikke bare i festtalene.
