Det grønne skiftet skjer nå!

Optimisme har vært grunnleggende for det norske industrieventyret. Der andre på 1500-tallet kun betraktet et fossefall som en skjønn naturperle, bygde andre oppgangssager og startet trehandel med resten av Europa. Der andre i 1903 bare så et feilslått eksperiment i Universitetsbygningen på Karl Johan, så Birkeland og Eide muligheten som senere dannet grunnlaget for kunstgjødsels-produksjonen til Norsk Hydro. Der andre sa det var for dypt til å bore etter olje og gass, bygde ingeniører en skyskraper-høy oljerigg og fraktet den ut på havet til der hvor Troll A-plattformen står den dag i dag.

Men tiden da en unggutt bare kunne banke på døra til Herøya Industripark, for så å være sikret et arbeid resten av livet, er for lengst forbi. Norge er kontinuerlig i endring. I omstilling. Markedene fungerer som en levende organisme; og hvis man ikke tilpasser seg omgivelsene, dør man ut.

Norsk klimapolitikk har i lengre tid vært preget av en pessimistisk holdning om at det grønne skiftet ikke kan opptre sammen med økonomisk vekst. Dette er heldigvis ikke sant. Tidligere klimavennlige løsninger som ikke tålte dagens lys for 10 år siden, er nå på vei tilbake i full fart. Eksempelvis har kilowattprisen for solenergi de siste årene nærmest stupt, mens utbyggingshastigheten har eksplodert. Verdens utslipp av CO₂ har vært stabilt over de siste årene, mens velstandsutviklingen bare har økt. Vi blir stadig færre og færre som lever i ekstrem fattigdom i verden, og mulighetene ligger godt til rette for at utviklingslandene kan «hoppe over» fossile energikilder i etableringen av nye energiforsyninger til den moderne befolkningen.

Men verden kommer fortsatt til å trenge energi. Vi kommer fortsatt til å kjøre biler og det vil alltid være behov for omstilling og fornying – i en eller annen skala. Men skal vi møte disse utfordringene med fremtidsrettet optimisme, eller med pessimistiske holdninger om at verden bør tilbakestilles minst 20 år i tid?

Flyforbud. Ettbarnspolitikk. Styrt resesjon. Skatteøkninger på 40 milliarder. Redusert arbeidstid. Dette er bare noen av de mer surrealistiske forslagene som de siste årene er fremmet i diverse fora for å få bukt med de menneskeskapte klimaendringene. Det bør sitte godt inne å mene at man skal kunne løse fremtidens problemer ved å jobbe mindre. Ta bilindustrien som eksempel: Hva hvis det var i løpet av arbeidsdagens to siste timer at man oppfant Teslaen?

Bilen slik vi kjenner den i dag vil ikke vare evig; over hele landet dukker det opp nye forsyningsstasjoner – ikke bare for el.-biler, men også for biogass og hydrogen. Tilbudet og etterspørselen fortsetter å øke, og vi ser endelig tendenser til økt satsning fra europeiske produsenter etter økt konkurranse fra bl.a. USA og Kina.

Vi må slutte å se verden gjennom bare det ene sandkornet.

Som politiker er det begrenset hvor stor makt og innflytelse man til daglig skal ha i samfunnet. Heldigvis. Vi har stor bestemmelsesrett hva angår kommunale reguleringsplaner og strategier. Men for å kunne oppnå det grønne skiftet må hele befolkningen være med, og det oppnår man ikke ved symbolpolitiske inngrep i privatlivet. Vi må alltid tenke gulrot fremfor pisk.

Der noen ser problemer, velger andre å se muligheter. Det grønne skiftet er godt i gang. Vi går fra et rødt til et grønt skattesystem, og det gamle Høyre-prinsippet om at «forurenseren skal betale» er som hamret i sten. Veien for å oppnå klimamålene i Paris-avtalen vil være krevende, men jeg ser optimistisk på fremtiden: Det skal lønne seg å leve grønt!