Psykisk helse blant barn og unge
Vi kan ikke vente lenger, vi må gjøre noe.
Brekker du foten, må du ikke vente 6 måneder for å få gips. Får du kreft, blir du sendt rett inn i et helproft og godt etablert system. Og godt er det.
Søker du derimot hjelp for tunge tanker eller at du ikke har det bra mentalt, risikerer du å måtte vente. Og da snakker vi om å vente lenge. Dette er dessverre likt for både barn og voksne. Det vonde med det, er at de aller fleste vet hvor langt inne det sitter å søke hjelp for det som gjerne er altoppslukende, men ikke alltid like konkret..
Og når du da først er tøff og sier ifra, (noe mange helsekampanjer handler om for tiden) og endelig får «hjelp», er risikoen stor at du eller barnet ditt ikke er syk nok. I hvert fall ikke for spesialisthelsetjenesten.
Viktig å påpeke at dette innlegget er ikke ment som kritikk til de som jobber i helsevesenet. De gjør så godt de kan, og strekker seg langt for å kunne hjelpe best mulig og flest mulig. Det er i midlertidig på plass med kritikk til det systemet vi har i dag, Iblandet litt deling av noen tanker om mulige løsninger i praksis.
Vi trenger noe mer imellom fastlegen og spesialisthelsetjenesten. Vi har allerede helsesykepleiere, som gjør en super jobb. Men de er få, og de er for lite tilgjengelige. Vi trenger steder hvor barn og unge og deres foresatte lett kan ta kontakt, og forvente å få hjelp.
Vi må erkjenne at psykisk helse er personlig, og sjansen for at du finner den du greier å åpne deg for og som de får en god relasjon til, er ikke gitt ved første forsøk. Derfor trenger vi alternativer, og da må vi ansette flere. Vi må gjerne tenke nytt. Hva med å ansette et team av sykepleiere og miljøarbeidere med erfaring og kompetanse innen barn og psykisk helse?
Så kan de være en ressurs for helsesykepleiere som allerede har en lang arbeidsliste, og for ikke snakke om lærere på skoler. Lærere står i mye av disse utfordringen daglig. Hverdagshelter som står i hamsterhjulet på lik linje som man kjenner på i helsetjenesten. De gjør også så godt de kan, men mangler både ressurser og kompetanse for å kunne hjelpe de det gjelder godt nok.
En god klem, et klapp på skulderen og et vennlig smil hjelper. Vi trenger allikevel mer kunnskap og erfaring. Hva med alle de som har hatt det vanskelig og som nå har det bra? De er en ressurs de. Og de må gjerne få mer plass i systemet. De må i hvert fall inviteres inn når det er snakk om å finne nye løsninger, gjerne sammen med de som ikke føler får den hjelpen de trenger.
Aller helst vil vi jo unngå at barn og unge kommer i det hele tatt kommer i den situasjon at de synes det er vanskelig å for eksempel være på skolen, eller i verste fall at livet blir for tungt å bære. Det må jo være hovedmålet. Forebygging er det viktigste vi gjør, men likevel oppgaver som kommer langt ned på prioriteringslista når penger skal fordeles. Det snakkes mer og mer om livsmestring, og at det skulle vært et eget fag..
Livsmestring er ikke nødvendigvis noe eget, men noe som må inngå i alle fag og situasjoner i livet, helt fra nyfødt til voksen. Her må vi må vi jobbe med bedre løsninger. Vi trenger å samarbeide tettere på tvers mellom sektorer. Alle ønsker vi jo det samme; god helse og robusthet til å stå i utfordringer i livet. Høgskolen Innlandet for eksempel har mange studenter som jobber med folkehelse. Hva med å jobbe tettere sammen for å finne de gode løsningene?
Årsaken til at mange barn og unge som sliter psykisk i dag er sammensatt. Men vi kan ikke vente lenger, vi må gjøre noe. Vi må sørge for en god oversikt over de tilbud som allerede finnes, hvordan nå ut med disse til de som trenger de og hvordan styrke tjenester som er til det beste for alle barn og unge i Elverum kommune.
Dette ønsker Elverum Høyre å jobbe videre med.
