Åpenhet om selvmord – landsmøteinnlegg 2019 av Ann Kristin Bakke

«Comfertable numb med Pink Floyds skal spille i min begravelse»

Dette var den siste tekstmeldingen Eirik sendte til en kamerat natten til 2 november i 2009, samme natt som han valgte å avslutte livet sitt. Han hadde nettopp fylt 16 år.

Denne historien er på ingen måte en unik situasjon for Norge, den er dessverre en av veldig mange.

Selvmordsstatistikken har steget jevnt og antall selvmord er nå oppe i over 600 personer, dette skjer mens andre sykdoms- og ulykkesstatestikker går ned, selvmord tar nå flere liv bland unge i Norden enn både trafikkulykker, overdose og kreft.

Av disse er det en stor overvekt av unge gutter/ menn. Hvorfor?

Åpenhet om selvmord må få større plass i vårt samfunn.

Innenfor fagmiljøer er det uenighet om bruk av O visjon, min mening er at dette er den eneste riktige veien å gå hvis vi ønsker å ta denne folkehelseutfordringen på alvor.

Det er vanskelig å være vitne til at dødsårsaken som krever flest unge liv i dag får minst oppmerksomhet og færrest konkrete forebyggingstiltak.

Over 600 mennesker velger å ta sitt eget liv i Norge, og nærmere ti ganger så mange forsøker uten å lykkes. Når det gjelder eksakt hvor mange som gjør selvmordsforsøk er tallene usikre fordi det ikke finnes noen nasjonal registrering av selvmordsforsøk eller selvskading i Norge.

Tale Maria Krohn Engvik, bedre kjent som «Helsesistra» på snapchat, kan fortelle at hun dagelig får meldinger fra unge mennesker som går med selvmordstanker.

Vi bør alle være bekymret for denne utviklingen, et ungt menneske som er i starten av livet – som ikke ønsker å være en del av livet lengre.

Med en 0 visjon for selvmord sier vi at vi har ingen å miste, derfor må vi ha en visjon om at ingen skal ha det så vanskelig i sitt liv, at man ønsker å avslutte det.

Selvmord er en folkehelseutfordring, selvmord er et samfunnsproblem.