Integreringsreisen
Sommeren ser ut til å være en passende tid for å diskutere innvandring og integrering. Disse to temaene henger unektelig sammen, men er nokså varierende for de forskjellige gruppene som har valg å velge Norge som sitt oppholdsland.
Bruken av ordet oppholdsland bevisst. Det er ingen tvil om at Norge ikke er seg selv det endelige mål for mange av de som kommer hit. Det å være i Norge handler om å utvikle seg, spenne vingene i påvente av noe bedre. Eller erverve nok midler slik at man kan bygge en nokså permanent feriebolig i gamle landet og tilbringe ferien og alderdommen der man engang vokste opp.
Det er ingen hemmelighet at med alderen så vil man lengte mer og mer tilbake tidligere tider der alt var så mye bedre. Og når man da også har tilbragt sin barndom og tidlig voksenalder i et annet land blir det også naturlig å lengte tilbake til et annet land. Hvorfor man i første omgang valgt å bosette seg i Norge blir et spørsmål i seg selv, men det er en annen diskusjon som krever litt mer omfattende diskusjon.
Det er også i denne konteksten integrering blir et interessant tema. Integrering handler ofte om å ta til seg skikker, vaner og normer som praktiseres i det landet man har valgt å bosette seg i. Dersom den kulturelleavstanden er stor blir selvfølgelig den den personlige integreringsreisen betydelig mer krevende. I denne sammenheng er det også viktig å vise til psykolog Jonathan Haidts omfattende forskning på verdier og moral. Der viser han til at det verdimessige felleskapet er større mellom mennesker fra samme samfunnslag uavhengig av deres geografiske tilhørighet. Dette følger selvfølgelig med noen begrensninger med dette. Blant annet eksponering og forståelse for vestlig kultur og dermed verdier.
Integreringsreisen blir også mer krevende om man har et annet sted i verden som er det egentlige stedet man definerer som hjem. Det er bare å se på en gjennomsnittlig bergenser som nekter å gi slipp på Brann selv om vedkommende har bodd i flere tiår på Østlandet. Det betyr selvfølgelig ikke at man ikke kan heie på både Brann og Odd, men det betyr at man alltid har en utvei om det går dårlig med Odd.
I vårt naboland ser man utslaget for av for høy innvandring over lang tid. Blant annet ser man en manglende vilje til å gjennomføre førstegangstjeneste blant ungdom med innvandrerbakgrunn. Det er et lite problem sammenlignet med gettodannelsen, voldskriminaliteten og det som verre er.
Dette skaper selvfølgelig en del utfordring. Ofte vil man overføre denne tvilen om tilhørighet til sine barn og i verste fall barnebarn. Og med det har man startet en kjede av mulig utenforskap. Om dette utenforskapet kun handler om hvorvidt man feirer andre høytider så er det en liten sak, men dersom det handler om å avvise grunnleggende verdier som ytringsfrihet, likeverd og likestilling blir plutselig mye mer alvorlig.
Enkelte kan falle for fristelsen å påpeke at det ikke finnes noen vestlige verdier. Det er en utdatert og noe misforstått påstand. Vestlige verdier handler om en utvikling som har pågått over hundrevis av år. Gjennom religion, kriger via tenkere og samfunnsbevegelser. Det samme tendensen ser man i andre deler av verden. Som individer kan vi ha samme ønsker og mål, men verdiene vi verdsetter trenger ikke nødvendigvis reflekteres i disse ønskene og målene.
Dersom man skal lykkes med å skape det fellesskapet som skal til for å skape en bærekraftig samfunnsutvikling, må man også erkjenne at integrering er mer krevende for enkelte gruppe enn for andre. Dermed blir også antallet mennesker man skal ta imot og bosette en funksjon av hvor godt man har lyktes med integreringen. Det gjelder både nasjonalt og lokalt.
Det er selvfølgelig både enkelt og behagelig å be om absolutte løsninger, men i verden bestående av grånyanser så blir svart-hvite løsninger lite bærekraftige over tid.
