Kraft i vinden
Høyre er positive til utviklingen av fornybar energi. Det er programfestet. Og, la meg umiddelbart legge til: All kraftproduksjon, også fornybar, har en naturkostnad!
Vannkraft legger store arealer under vann, forandrer elveløp og endrer hele økosystemer. Solkraft krever enorme arealer om det skal monne. Vindkraft krever arealer for tilkomst og er visuelt synlige. Tar en det «gule» alternativet, kjernekraft, kreves mindre areal, men betydelig med kjølevann. I tillegg kreves deponi for lav/mellomaktivt avfall (Himdalen er snart fullt). Og Norge ikke noe deponi for brukt brensel.
Har Telemark behov for kraft? Svaret er åpenbart. JA. De som ikke ser det, har neppe fått med seg utviklingen i industrien og hjemmet. Det er lett å se batteridrillen, Teslaen, mobilen og lignende duppeditter på strøm. Ikke like lett å se at tekstmeldinger, e-poster og skylagring krever stadig mer data – og strøm. Kanskje ikke heller åpenbart å se at industrien endres fra fossil- til strømbasert. Det er det som skjer når Yara skal gjøre ammoniakkproduksjonen grønn. Det er dermed nøye kobling mellom krafttilgang og arbeidsplasser og verdiskaping. Og, skal industrien bli grønn må kraften være fornybar. Det hjelper ikke med politikere som roper på gasskraft. Industrikundene, som sjelden snakker norsk, stiller krav til fornybart.
Telemark har en betydelig vannkraftproduksjon. Det er bra. Men, det skaper også grenser for hvor mye mer vi kan ta ut av elvene våre. Klokkertro på å effektivisere kraftverkene endrer ikke fallhøyden eller vannmengden. Effektivisering er fornuftig og kan stimuleres med skatteincentiver. Men, det løser ikke på langt nær behovet. Det må mer til. Og det haster. Haster fordi alle slike utbygginger tar tid og har lange planleggingsprosesser. Haster for det er nå ny industri ønsker å etablere seg. En ny høyspentledning tar det typisk 10 – 15 år å etablere. Hvor lenge vil da en ny demning eller et kjernekraftverk trenge?
Mange roper på kjernekraft. Jeg er en av dem som er positive til det. Men, når vil vi i Norge ha et rammeverk for å etablere det. Hvem vil ha det i nabolaget? Og, med Porsgrunns deponidebatt friskt i minne: Hvor lang tid og hvor vil vi etablere en løsning for høyradioaktivt avfall? Det er noe av grunnene til at dette vil ta tid.
Vi vil ha arbeidsplasser, vi vil ha billig strøm, vi vil unngå mangel på energi, el.sykkel og el.bil skal lades stadig oftere. Da må noe gjøres. Og det raskt.
Raskest vil være å etablere solkraft og vindkraft. Begge deler gir kraft til lav pris, både drifts og investeringsmessig, men er avhengig av å være systemkoblet til vannkraft. Da vil det være mulig å spare vann når solen skinner eller vinden blåser. Én vindturbin lik det som er foreslått i Porsgrunn produserer nok strøm, selv om det blåser bare 4måneder i året, nok strøm til å lade rundt 8000 elbiler med 15.000 km/år. Til det samme trenges ca 150.000 kvadratmeter solceller.
Det er mye debatt om lokalisering, enten det er sol eller vind. Fra debatten kan synes at få vil ha det i sin nærhet. Lokaliserings alternativer skal utredes nøye slik at beslutningene er basert på kunnskap. Det er hva lovverket skal sikre.
Nær, og i, industriområder, gamle deponier, nærhet til motorveier og lignende burde være områder som kan diskuteres. Der vil inngrepene ha lavere naturbelastning enn «midt i skauen». For det er vel ikke blitt slik at det er synet av energiproduksjonen som er miljøskadelig?
