Mahmoud Farahmand svarer Friis Fæhn: Føyer seg inn i rekken av det useriøse.

Dr. juris Erik Friis Fæhn, førsteamanuensis ved en av landets mange nye handelshøyskoler, hevder i Varden 9. juli at skattedebatten er useriøs. Innlegget hans føyer seg i så fall inn i rekken.

I stedet for å diskutere hvordan den særnorske formuesskatten tapper norskeide bedrifter, stylter han opp en analyse basert på et enkelt selskap fra Telemark. Ett datapunkt forklarer ikke en hel populasjon – det er mildt sagt selektiv bruk av data.

Høyres linje formuesskattedebatten har vært og er selvsagt krystallklar: formueskatten skal først ned, så bort. Etappemål og endestasjon er ikke «ulike skattepolitiske problemstillinger», som Fæhn hevder.

Påstanden om at norske skatteregler «ikke har relevans» for utlendinger fremstår som et teoretisk tankeeksperiment uten rot i den virkelige verden. På papiret følger utlendinger hjemstatens regler, men i realiteten konkurrerer alle om de samme investeringene. Når nordmenn betaler en særnorsk formuesskatt, mens utlendinger slipper, er konkurransen alt annet enn lik.

Å late som om dette ikke spiller noen rolle, er som å arrangere en fektekonkurranse der den ene deltakeren må binde armene bak ryggen, mens motstanderen stiller med våpenet hevet.

OECDs kreditmetode nøytraliserer ikke en skatt som Norge kun krever av våre egne. Stortinget kan selvsagt ikke endre andre lands skatter, men Høyre vil justere ned formueskatten som forskjellsbehandler norsk eierskap. Fæhn opptrer oppsiktsvekkende selektivt når han bruker globale retningslinjer som skjold for å forsvare en særnorsk straffeskatt.

Aubert Invest AS – et rent investeringsselskap med rundt 400 millioner i egenkapital og begrenset løpende inntjening – trekkes deretter frem som «bevis» på at formuesskatten fungerer. Det virker som Fæhn nærmest mener at selskapet skal tappes for penger og legges ned.

De fleste norskeidevirksomheter i Norge er ikke investeringsselskaper. Det er fabrikker, sagbruk, teknologibedrifter og transportfirma – med maskiner, PC-parker, internasjonale kunder og norske ansatte. Hos dem virker formuesskatten som et årlig dreneringsrør: kapital tappes uavhengig om den er tjent. Norskeide bedrifter får ikke investert like mye som dem eid av utlendinger, fordi de må betale en særnorsk regning til en allerede søkrik stat.

Fritaksmodellen, som et nærmest samlet Storting vedtok i 2004, er derimot et bedre eksempel. Den lar reelle overskudd reinvesteres i økonomien uten ny og dobbel beskatning. Dette er derimot et ekte insentiv til nyskaping. Modellen er under stadige angrep fra deler av venstresiden, men skal vernes av Høyre for hva det er verdt.

Formuesskatten blir fremstilt som et verktøy for å «få kapitalen i arbeid», men i praksis skjer det motsatte. Støre-regjeringen har kuttet i verdsettelsesrabatten, øker skattetrykket og tvinger eiere til å tappe bedriften før overskuddet er tjent. Dermed reduseres investeringskraften akkurat når omstilling trengs som mest. Venstresiden er en bremsekloss for norske arbeidsplasser og nyskaping, ikke en motor for vekst.

Og ja, det finnes inndekning. Statsbudsjettet har vokst med over 500 milliarder kroner på fire år. Uten at helsekøene har blitt kortere, eller at vi har fått flere politifolk eller lærere. Å hente inn ti prosent gjennom målretta kutt vil finansiere skattekuttene. Det er fullt mulig å gi folk i jobb et skattekutt på 1,000 kroner i måneden, samtidig som formuesskatten på arbeidende kapital avvikles raskt. Folk og bedrifter selv vet best hvordan de skal bruke og investere pengene sine. Det ligger mye verdiskaping og velferd i det også.

Så før Fæhn tar flere politiske selfier, bør kameraet snus mot en verden der land kutter kapitalskatter for å tiltrekke seg investeringer. Norge kan ikke la egne eiere løpe med blylodd om anklene mens konkurrentene sprinter forbi. Vi må velge handling fremfor posering: lavere skatt, smartere bruk av fellesskapets penger og større frihet.